onsdag 5. januar 2011

Status Recuperatio

Psjusk

Vi var psjuske,
i kroppen og sjela,
kroppen led under kvalme,
og sjelen under tunge tanker.
Så vi la ned hele oss selv i en seng under mange dyner,
og var psjuske barn sammen.
Vi drakk heksebrygg, det hjemmelaga, det som lindrer alt,
med chili(rød - rotchakra), ingefær(gul/orange - harachakra/solar plexus),
hvitløk(hvit og lilla - kronchakra/høyere selv) og litt honning for å smøre følelsen
med søt,søt sødme, bier og blomstersødme,
for å fortelle hverandres og vår egen helhet at vi så vi var mindre
denne dagen enn andre dager, de dagene vi er kjempestore,
de dagene vi ikke bare er et lys, men et gigantisk bål
(de gjorde oss en tjeneste når de brente oss, vi vet hva det vil si å ha et legeme i fyr å flamme).
Vi så på hverandre og ble speil på oss selv, så elsket vi oss selv,
fordi du elsker meg og jeg elsker deg.
Akkurat denne dagen var en like god dag som andre dager,
kanskje til og med litt bedre enn flammedager,
fordi at selvrespekten og selvverdet ble så styrket av oss når vi la oss ned og respekterte
og aksepterte og helbredet den psjuske helsa vår.
Jeg husker ikke dagen før eller etter, men jeg husker den dagen der.
Og jeg husker deg,hvordan du tok meg tilbake til barndommen den dagen,
og samtidig fram i tid, der hvor jeg er den voksne som helbreder sitt barn.

Det er lov, og vi bør tillate oss selv å av og til ligge midt på dagen under 3 dyner på 5 hodeputer,
og varmer kroppen vår og sjela vår på dampende heksebrygg og varme følelser for oss selv og hverandre,
livet er tross alt aldri så vanskelig og så lett samtidig som når vi anerkjenner at vi er levende
og helbreder at helheten rystes og rives av at vi er her.
Det er en nødvendighet for at vi skal kunne reise oss og fortsette å gå, uten å måtte bruke for lang tid
fordi nedslaget ble for hardt da vi lot fallhøyden bli for stor.

(for å elske deg må jeg elske meg, så jeg elsker deg og meg og oss og alt vi er,
kjære Tone Malina, følgesvenn, jeg er glad din sti er plasert så nært min egen
at jeg kan rekke ut hånda å der er du, og når trærne står tett og det blir mørkt,
så myser jeg med øynene og der ser jeg lyset ditt uansett.
Du er elsket)

-sjuk -psjuk -psjusk -helbredelse



mandag 3. januar 2011

Impendo Aeterno - Evig ekspanderer sjelen

Hun tok en stille spasertur med en blomst et sted på en sti.
Strøk blomsten over bladene, snuste inn duften av den, så den leve av lyset og lyse av liv.
Bevegde hendene ned mot blomstens, da den plutselig på magisk vis trakk seg sammen
og forsvant, av frykt for å såre henne som hadde funnet den, og jeg tror hun tenkte dette:

Ikke vær redd for å såre.
Man kan ikke såre,
for å være såret må man ha sår.
Sjelen kan ikke såres.
Den kan rystes,føle seg revet,pulsere,
ikke ulidelig,men lidelig.
Sjelen føler skjelvene fordi hjertet tar temperaturen
på varmen og kulden.
Og når hjertet føler varme, kjærlighet,
eksploderer det, det blir macro, det vokser.
Hjertets oppgave er dog, selv når det ekspanderer på sitt mest brutale vis,
også kroppens livgiver, det får blodet til å strømme, sirkulere,
det må trekke seg sammen.
Når hjertet forstørres og samtidig pulserer,
blir kroppen ekstatisk og sjelen forstørret.
Når hjertet på den andre siden føler kulde, at kjærligheten ikke bare har sluppet taket,
lagt seg i dvale, men forsvunnet helt,
da gjør det noe vi kaller å briste,
men hjertet er fortsatt det som pumper blodet ut i årene og gir liv,
så når hjertet imploderer, krenger, synker,
går fra macro til micro,
vil det fortsatt forstørre seg og trekke seg sammen
og sjelen føler seg levende, eldre når hjertet minner
kroppen på at man er i live.
Den største gaven vår sjel kan få er at vi er levende, ikke bare i live.
Skjelvene,drønnene,pusten og peset, fra macro til micro fra macro til micro,
gjør hjertet hele tiden, noen ganger eksepsjonelt stort, andre ganger bemerkelsesverdig lite,
men aldri så mye som når det brister og når det bærer.
Våre aller mest trofaste venner, er de som er i oss selv, hjertet og sjelen,
uten dem opphører vår eksistens.
Vi, jeg-et, går gjennom livet med dem tilstede hele veien.
Og den største gaven vi kan gi oss selv
er å altid fortsette å gå.

Den som ga sjelen vår føde var ikke et tap da den forlot, ondskap i kjærlighetens forkledning,
den var vår lærer og følgesvenn da vi var der vi var på stien til dit hvor vi fortsatt skal.
Denne følgesvennen var en velsignelse, en gave, da den minnet oss på å være levende i det som var der
akkurat da.
Der du er nå, der er du med ditt hjerte og din sjel altid intakt, trofaste og ubetinget.
Med håp om at du står et sted å ser en blomst inn i øynene, med hånden på ditt eget hjerte,
og vet at du allerede er et hele. Du er hele deg. Og blomsten er et hele som har dukket opp
på din sti for å gi sjelen din og hjertet ditt en grunn for å være den du er.
Grunnen, som er, at du er, hele deg.
Evig ekspanderende.

søndag 25. juli 2010

Krampeangstfall

"Hm? Hei. Hvor jeg skal? Jeg skal til havet å sende post,
flaskepost. Der står alle mine tanker, refleksjoner og hemmeligheter."
...
"Nei, dette er første gang jeg sender flaskepost,
jeg har nemlig brukt hele livet mitt til å lære meg å kaste langt,
faen så langt, fittelangt, til universet og forbi! kan jeg kaste.
...eller i alle fall til New Zealand, for denne flaskeposten må langt vekk,
langt langt og lenger enn langt.
Helst til en eskimo bosatt på et isflak nær sørpolen, og eskimoen og isbjørnen får noe å se på
i lange tider, for denne flaskeposten er nemlig ganske så visuell, jeg håper bare ikke de har tilgang til riktig ordbok, eller internett,
FACEBOOK!!! faen,til universet og forbi!"

Vi er flere
Krampeangstfall-fortellere:
http://minuspluss.blogg.no/
-gå inn å les om prosjektet.

http://bildertilsalg.blogg.no/

http://flyingdaisy.blogg.no/

http://youneverknewme.blogg.no/

http://justfuckedup.blogg.no/

http://iselinstorm.blogspot.com/

http://chalten.blogg.no/

http://rodskjegg.blogg.no/

http://pandapoker.blogg.no/