livsangst

Jeg er ikke redd for døden.
Jeg sitter i bilen å lar hvem som helst,
kjøre hvor fort som helst,
mens jeg tenker, det får stå til, briste å bære.
Jeg unngår ikke livet av frykten for at det skal overraske meg med dødsbesøk,
"hej,barbro, dumt av deg å gå ut i dag, dette må du dø for."
Jeg sier ikke at jeg er umenneske, at jeg er hard og brutal
at det er blitt meg klinkende likegyldig om jeg lever eller dør,
neinei,
jeg tror nok,uten å ha erfaringer på området,
at den dagen jeg finner meg selv i en uheldig situasjon,
en døende en,
vil jeg nok som folk flest gripes av instant dødsangst.
En angst jeg tror man skal lete lenge etter i skolebøkene før man finner noen som
er tilnærmet like klaustrofobisk.
Men jeg baserer ikke livet rundt tanken på hva som er hvor risikabelt,
og hva er ikke,
sannsynlighetsregner ikke på tall for å få en ledetråd om sannsynlighet for plutselig død,
når jeg beveger meg ut i nye situasjoner, og gamle.
Så gjør jeg endel ting jeg vet er veldig dødelig,
som å røyke, la være å spise så forbasket mye, si nei til fysisk fostring,
og jeg vet da hva, alt er vel farlig, men til hvilken grad.
Så den generelle frykten for å dø en plutselig død,
sendte jeg på dør sammen med Jehovas vitner og USA.

Noe som virkelig skyter pilen frykt inn i ryggmargen på meg,
og gir meg gåsehud og terroriserende tanker,
er når jeg kjenner at jeg ikke lever lenger.
Og det gjør jeg altså ikke nå.
Ikke tilfredsstillende.
bæbu med hvite frakker, redde seg den som kan.

bomberom anno '08.

pSyko Sara-tegnezine

Først. Hærre gje mæ styrke, jeg slo årets mårrarekord i dag og kom meg opp 07:30,
første gang i år. Tidligere rekord sto på 13:00, så dette er jeg oppriktig stolt av!
Ja,tenke seg til. Kanskje klarer jeg krype meg til konsert i kveld attpåtil.
Framgang i bomberomme.
Hurra for sterke jenter med stålkontroll på skalle og hverdagsfunksjonabilitet.

Media.
Mitt liv, min ånd, mitt yndlings livstidsfordriv.
I går var jeg å kjøpte meg noen cd-er
(fy skam seg Free Record Shop, BYTT NAVN! Selg ut lokalene deres! Forsvinn *svisj*)
1. Led Zeppelin - Mothership
2. Radiohead - In Rainbows
3. My Dying Bride - A line of deathles kings
4. Deftones - Saturday night wrist
5. PJ Harvey - White Chalk

Pj Harvey skiva var veldig tung...
Trist.
Det sinnet jeg har hørt tidligere, var.....jeg vet ikke.
Foreløpig hører jeg denne cd-en som en vask med rennende vann, av gråt.
Veldig vakker, hun er frigjort, leker med stemmen sin på en hengiven, jeg gir vel faen for faen, ærlig og dyster måte.
Jeg liker den.
Rid of me ble en cd jeg hørte til den ikke ville gi meg lyd lenger,
jeg tror ikke White Chalk blir det samme, den er så...trist,
men utrolig lyttbar.
Grow grow grow, the Piano og Dear Darknes slo røtter i et hjørne av hjertet.

My dying bride har atter gitt ut ei sterk skive,
med knusende dystre låter.
Mørkere enn mørket selv.
Ei lettlikt og fantastisk låt med masse urovekkende komfortable partier
er The blood, the wine, the roses og And I walk with them.

Dett var dett om musikk i dag og i går.
Nei!
Gjett da!
Fantastiske the Mars Volta - The Bedlam in Goliath
En godsak, hvis man elsker detaljer.
christian sa at det til tider blir veldig mye informasjon.
Og det er akkurat hva denne cd-en er, fullpakket av informasjon.
det skjer noe hele tiden.
Det er galskap.
Og de har på en nyere, og enda mer utspekulert,komplisert måte, gått tilbake
til gode gamle At The Drive In dager.
Dette er IKKE pop, og det kan jeg like!
Finner hele tiden små, nye saker å like, ei ordentlig spole/skippe-skive.
LIKER!

Hvis du finner noe fett på Free Record Shop i Bodøl badl,
skriv meg en kommentar.

Dett var musikk.

Har kjøpt
Håndbok for lysets krigere
og Heksen fra Portobello,
begge av Paulo Coelho,
har så vidt begynt å lese førstnevnte.
En magisk liten sak som gjør at jeg ser meg selv fra en god(typ:snill/lys) kritisk vinkel,
hvem er jeg, hva er jeg og hvem ønsker jeg å være.

Zine
jeg har flust med idêer, og er utrolig produktiv og kreativ, så ser ut som om jeg kan
få dette i havn i løpet av kanskje bare et par måneder(typ 2).
Nå har jeg skrevet meg bort fra zine-tema og derfor glemt hva jeg skulle inn her å rope ut om det.

Namaste.

Hvorfor jeg skriker.

Et par AntiBatong-tekster.
Someone old, someone new.

The Fight
Times for change and change for times ahead
This is not a just another fashion, it's a movement!
Nothing will change if we are just sitting on the sidelines
Chalking up our own bodies, digging our own graves.

The reward lies in the effort, the reward is seeing changes.
That seed you plant tomorrow can bloom the next day.
We are not gods, we are not masters, we are feelings, words, thoughts,
beautiful hearts and broken minds.
It's never in vain, it's never useless.
But if the struggle for something better just lies in the thoughts
Then we have truly lost!

Please fight! For each other! For a better day! For your own way! Please, don't give in!

Sort Enke
Sort disippel
Sort tulipan
Med gift skal jeg deg senke
Sorte Enke

Vakre blomst
Skjøre barn
Ingen vet hvem jeg tar
Sorte enke

Himmel skjuler tordenvær
og jorden gjemmer dødens hær
Hvor vil du meg måtte møte
Sorte Enke

Mørk savn
Sort rose
La meg vise deg hatets lenke
Sorte Enke

Human Mirrors
Whistle nervously on the same happy tunes over and over,
Wearing a fake smile, living a happy life.
Tuning in the right words and the right life.

As long as everyone is content there is no need for sympathy,
No need for care, no need for time off, no need to stop working.
There are many brilliant actors no one ever sees.

Away with all these human mirrors
Laugh, cry, live!!!

we have somehow gotten used to ripping out our own heart,
and replacing it with a machine.
And as it pumps steady and safely, at a steady pace, you get a steady life...
So we just go trough the motions, and no-one wants to realise shit.
Because nothing is wrong in fairytale land, until we huff and we puff,
and blow those illusions down.


And some...
With money in their fists they can afford to sow shut their eyes.
I want to rip them open!
I want to see your stitches bleed
Would you then tell me that everything is alright?

The flow,can you feel it? IT'S ON!

Skjelv på nevene, så det blir nok litt feilskriving, men dog...Elsk din kaffe som du elsker det du elsker høgst.

Noen oppdateringer.
Og litt fortelling.

Jeg er i en ekstremt fantastisk kreativ flyt for tiden.
Etter enda en gudsforlatt jul og en januar som gikk med til å stable seg selv på bena,
uten å ha nådd helt dit enda,
med 4 uker på antidepresiva og sovetabletter,
uten søvn, tiltakslyst og antisosiale tendenser,
har jeg klart å krype meg ut av senga hver eneste dag,
og begynt å tegne.
Tenke, føle, tegne.
Måtte få endel praktiske saker i havn,
og jeg kommer i skrivende stund på at skattekortet er fortsatt forglemt,
under en stol.
Men jeg meldte meg opp til fire eksamener i siste liten.
Naturfag, Matte, Nyere Historie og Samfunnsfag.
Og begynt å lese ganske heftig på naturfagen, det går ganske greit.
Jeg forsto kjemibettan, og selv om både kjemi og økologi slår meg helt ut,
klarer jeg å la de sykeste assosiasjonene jeg får og store store tankene flyte
til fordel for å bare vite det skrevne, og forstå det.
Problemet med naturfag tidliger har vært å få vite
hvor pitte pitte lite alt som henger sammen med noe annet er,
derav har jeg blitt sittende å dagdrømme om hvordan alt rundt ville sett
ut hvis bindingene skulle løse seg opp (se for deg et bord som plutselig ... blir mer sky enn bord),
eller skremt meg selv til randen før dødelig angst med tanker om den store sammenhengen (alt er en VELDIG stor sammenheng, the butterfly effect,hørt om? Den er stygglogisk).
Matten jeg skal lære meg er skrekkelig enkel.
Jeg går for 6. Minimum!

Jeg kjører mye bil.
Blir flinkere å flinkere.
Det er utrolig artig å kjøre på vinterføre!
Jeg får prestasjonsangst hvis noen sitter på,
så om du har sittet på meg og tenkt: farlig farlig, nå dævver vi.
Så er det ikke meg som dårlig sjåfør, jeg er en fantastisk billist,
men ikke når du sitter på.

Jeg har satt meg selv litt mindre mål.
I stede for å gå for å redde hele verden,
kan jeg ta en og en av gangen.

Fra dette til noe annet!
ANTIBATONG!!!
Vi har funnet tunellen!
Vi er på vei inn.
Dette blir mørkere enn svarteste natta og dødeligste hælvete!

Vi begynner å høres ut som et band.
Trommisen har gjort syke framskritt
og er blitt halveis til en jævel på koordinasjon.
Han er blitt virkelig dyktig.
Og gitt AntiBatong som band en helt annen lyd.
Han er ingen teknisk mester, men han knekker stikker så det fyker etter ryker etter!
Spiller med følelsen.
Samtidig tror jeg han er mer bevisst på hva låtene er, hva bandet er, hva vi forteller.
Og han drar det inn i måten han spiller på.
Drar på når det skal til og kjøler når andre skal ha større del av lyden.
Tror vi i større grad får framhevet de små delene.
Framhever det som gjør låtene til det de er.
Jeg har fått ordna meg vokalanlegg, og høres hardere ut enn på ..aldri!
Jeg er sintere, mørkere.
Drar på til magemusklene ryker.
"Den kvinnelige Toba" sa Jørn,
jeg tar det som et kompliment og sier meg enig.
Øver mye teknikk for å gå enda mørkere, holde ut flere takter, ikke sprekke,
og det gir ressultat.
Det flotteste med å bruke teknikk(og å varme opp for den saks skyld(synge synge først))
er at jeg får et større register å spille på, og det er deilig,
jeg blir friere til å uttrykke det jeg skal når jeg føler det, fysikk stopper meg ikke,
ei heller selvhøytidelighet.
Jørn, Steffen og Petter er blitt mer kritisk til seg selv som låtskrivere.
Pynter nok mer på låtene,
jobber desidert hardere med materialet for å få ut av dem det vi vil.
Steffen har kommet mer ut i rommet, han lager masse steintøffe riff
med sine... inspirasjoner, det blir en tyngde som slår men som man samtidig kjenner i rockefoten
når han slipper til med sine låter.
Og det er tøft som fy!
Vi lager mange nye låter, og endrer på et par gamle.
Låtene fra demoen har vi latt i fred for uten mulig noen små endringer på teksten til My Rights,
og en annen løsning vokalmessig på Hora å tape rebella.
Human Mirrors får en ny del, som part 2 eller bare utro vet vi ikke enda.
Vi har nok siden vi begynte igjenn konsentrert oss mer om de tyngste låtene fra turnêen
og nye - også tunge, låter.
Human Mirrors, The Fight, These Days are Broken og en jeg aldri ga navn til men som nå har endret på tekst til å derfor heter Sort Enke nå. Små barn i sivet.
Tror vi er på vei mot noe veldig, veldig bra
og er bombesikker på at vi blir å gjøre alt annet enn å skuffe
når vi først tar steget opp på scenen, ut i lyset, og gir mørke.
Jeg gleder meg så jeg kan nesten ikke vente.

Å spille i AntiBatong er ... en medisin som aldri kan erstattes med... ingenting.
Og vi har som mennesker blitt en mer sammensveiset gjeng.
Nei, det er bare godt. Og vondt samtidig.
Det skal være vondt for fan.*smile*

Tegner zine.
Jeg har laget endel karakterer til en tegneseriezine som jeg allerede har kommet ganske
godt i gang med.
Og her skal jeg tiiiiiize litt om dette produktet av meg som jeg begynner å bli fryktelig stolt av selv.
I zinen møter du Monster Oskar som er en latterlig bra kar, men bare til monster å være.
Han er på sitt vis et velgjenomtenkt og i aller høyeste grad et utspekulert vesen
som liker de merkeligste saker.
Han har en logisk sans som er helt forbi hinsides.
Oskar ser det store perspektivet, tenker de største tankene og på alle mulige finurlige vis kan han komme fram til at 1+1 aldri i livet kan bli noe annet enn 5, hvis man ser det han ser.
Dette gjør ham vanskelig å forstå, det gjør ham også til en fryktelig sjarmerende kar.
Oskar er et vesen med en ansvarsfølelse større enn som så.
Han gjør ikke handlinger som ikke, i hans øyne, går over ens med hans moralske samvittighet,
om ikke plikt til å gjøre det naturligste, mest logiske.
Han mener blandt annet at fordi kyr eter gress er det hans ansvar som moralens vokter å skremme søte jenter.
Dette er et valg han tar etter en tankerekke jeg aldri blir å tegne ned, ei heller skrive, da den er så stor at det ville blitt økonomisk selvmord å forsøke.

Rød og Blå er to mennesker som liker hverandre veldig godt men som pga en rekke merkelige sammentreff aldri får fortalt hverandre sannheten.

Hovedpersonen er PsykoSara, og serien heter PsykoSaras Surrealistiske Senario.
Sara er nesten helt som meg.
Hun sikler når hun sover, elsker kaffe og sigg og lever livet, tenker tankene og føler som meg.
Men noen forskjeller er det i alle fall,
blandt annet er jeg en teoretiker.
Jeg elsker teorier, å se for meg hvor bra det ville vært å praktisere en del av mine egne idêer.
Men så snart jeg tenker: Det skulle jeg dæskadø meg gjort,
følger det etter et: men i så tilfellet er teorien så god i praksis at den aldri vil slå feil,
så føler jeg meg tilfreds med det.
Dette er noe Sara aldri ville tillatt seg selv et sekund.
"En hver god teori, tanke og idê skal praktiseres"
Ikke er hun noe særlig for å ta hensyn til konsekvensene,
det finnes ikke en konsekvens i verden som er farlig
når Sara er ute å redder verden ... eller seg selv.
Hun er et leksikon, det er ikke jeg.
Jeg liker å lese så jeg vet hva som er bra.
Når jeg har lest at noe er bra eller dårlig,
husker jeg at det faktisk er det som er, og glemmer hvorfor.
Sara har dessuten en fordel, hun har meg til å lese leksikonene
før hun gir av sin kunnskap.
Som meg er hun på ingen måte likegyldig, og liker å være seg selv helt å fult.
Ofte mer enn meg.
Dette er en av årsakene til at PsykoSara ble nødt til å eksistere.
Når jeg ikke sier det jeg tenker, gjør hun ikke bare det, hun tar det ut dit på alle mulige måter.
Hun er en veldig tøff og menneskelig jente.
Jeg tror nok hun er ei jente fler enn jeg kommer til å bli glad for å ha i livet sitt.

Når dette kommer ut kommer an på hvor fort jeg får gjort det hele,
jeg har sjitmengder med skisser, så det kan ta litt tid,
men håper jeg har den ferdig til sommeren.

Da er det vel og godt,
mest sannsynlig,
en måned eller to til neste gang det finnes noe her å lese.
Til da,

Namaste.