Impendo Aeterno - Evig ekspanderer sjelen

Hun tok en stille spasertur med en blomst et sted på en sti.
Strøk blomsten over bladene, snuste inn duften av den, så den leve av lyset og lyse av liv.
Bevegde hendene ned mot blomstens, da den plutselig på magisk vis trakk seg sammen
og forsvant, av frykt for å såre henne som hadde funnet den, og jeg tror hun tenkte dette:

Ikke vær redd for å såre.
Man kan ikke såre,
for å være såret må man ha sår.
Sjelen kan ikke såres.
Den kan rystes,føle seg revet,pulsere,
ikke ulidelig,men lidelig.
Sjelen føler skjelvene fordi hjertet tar temperaturen
på varmen og kulden.
Og når hjertet føler varme, kjærlighet,
eksploderer det, det blir macro, det vokser.
Hjertets oppgave er dog, selv når det ekspanderer på sitt mest brutale vis,
også kroppens livgiver, det får blodet til å strømme, sirkulere,
det må trekke seg sammen.
Når hjertet forstørres og samtidig pulserer,
blir kroppen ekstatisk og sjelen forstørret.
Når hjertet på den andre siden føler kulde, at kjærligheten ikke bare har sluppet taket,
lagt seg i dvale, men forsvunnet helt,
da gjør det noe vi kaller å briste,
men hjertet er fortsatt det som pumper blodet ut i årene og gir liv,
så når hjertet imploderer, krenger, synker,
går fra macro til micro,
vil det fortsatt forstørre seg og trekke seg sammen
og sjelen føler seg levende, eldre når hjertet minner
kroppen på at man er i live.
Den største gaven vår sjel kan få er at vi er levende, ikke bare i live.
Skjelvene,drønnene,pusten og peset, fra macro til micro fra macro til micro,
gjør hjertet hele tiden, noen ganger eksepsjonelt stort, andre ganger bemerkelsesverdig lite,
men aldri så mye som når det brister og når det bærer.
Våre aller mest trofaste venner, er de som er i oss selv, hjertet og sjelen,
uten dem opphører vår eksistens.
Vi, jeg-et, går gjennom livet med dem tilstede hele veien.
Og den største gaven vi kan gi oss selv
er å altid fortsette å gå.

Den som ga sjelen vår føde var ikke et tap da den forlot, ondskap i kjærlighetens forkledning,
den var vår lærer og følgesvenn da vi var der vi var på stien til dit hvor vi fortsatt skal.
Denne følgesvennen var en velsignelse, en gave, da den minnet oss på å være levende i det som var der
akkurat da.
Der du er nå, der er du med ditt hjerte og din sjel altid intakt, trofaste og ubetinget.
Med håp om at du står et sted å ser en blomst inn i øynene, med hånden på ditt eget hjerte,
og vet at du allerede er et hele. Du er hele deg. Og blomsten er et hele som har dukket opp
på din sti for å gi sjelen din og hjertet ditt en grunn for å være den du er.
Grunnen, som er, at du er, hele deg.
Evig ekspanderende.