Adjø anorexia,for godt.
Velkommen til livet.
Jeg har slitt med spiseforstyrrelser siden jeg var 14 år,fikk min første anorexia-diagnose da jeg var 16 år.
Jeg hadde en lang periode hvor jeg var frisk,men som 19-åring kom det tilbake for fullt.
I mai i fjord gikk det for langt.
Jeg var innlagt på d-posten,for en del andre psykiske lidelser enn spiseforstyrrelsen,
men den ble ekstremt framtredende i denne perioden,selv om det ikke var fokus på behandlingen.
Mai i ble et vendepunkt.
Jeg skapte meg en kontroll over spisingen,eller ikke-spisingen,ved å kaste opp.
Jeg kastet opp alt,til og med det jeg drakk,og ble så dehydrert at det begynte å lukte av pusten min.Det eneste jeg kunne tillate meg å drikke uten å kaste opp var kaffe,av flere årsaker,den viktigste at jeg ikke klarte å kaste opp bare kaffe,det var det ekleste å gjøre.
En dag hadde jeg vært våken i flere døgn,jeg var underernært og dehydrert,som gjorde meg svimmel og kvalm,jeg kjente at jeg kom til å kaste opp,men jeg hadde bare drukket kaffe,og flere kanner av det også.Jeg fikk panikk og tenkte at jeg MÅTTE spise noe,sånn at jeg hadde noe å kaste opp.Og dette ble vendepunktet,for jeg fikk panikkangst å satte meg ned med en av personalet og en kjekspakke,og mens jeg spiste kjeksene gråt jeg og gråt og gråt,for kroppen min,hode mitt,følelsene mine ville IKKE for alt i verden spise mat,og jeg kjente på at kontrollen over å ikke spise gikk ut over kontrollen til å faktisk klare å spise.Jeg hadde ikke lenger noen kontroll.
Spiste jeg et halvt eple,5 mandler og 15 rosiner,så skulle det opp igjenn.
Drakk jeg tre munnfuller brus,vann eller saft,så skulle også det opp igjenn.
En søndagskveld hadde de laga kakao til kvelds,og da fikk jeg lyst på knekkebrød med brunost til.Så jeg avtalte med de ansatte at jeg skulle spise 2 knekkebrød uten å kaste det opp hvis jeg fikk gå en tur med en av mine medpasinter som var blitt en god venn,og som hadde en utrolig evne til å få meg til å fokusere på gode ting,på glede,selv om jeg hadde utgang med følge,og det skal være enten personale eller foreldre.Avtalen ble overholdt,og jeg lurte meg selv på nytt til å tro at jeg hadde kontroll.
Uken etter begynte jeg på noe nytt,hvis jeg skulle spise,skulle jeg gjøre det mens jeg gikk tur i kjapt tempo.Og det gledet meg da jeg oppdaget at denne nye oppfinnelsen gjorde meg kvalm og førte til oppkast.
Alt dette fordi jeg var så tykk,jeg var feit,jeg var større enn alle andre.
Dette førte også til isolasjon,det er de aller færreste som kjenner meg som sykelig undervektig,
tror jeg fortsatt.For jeg var aldri ute i disse periodene.Jo mer vekta sank,enda mer tykk følte jeg meg.
I slutten av mai hadde jeg fått nok,jeg var for syk,jeg hadde gått for langt,jeg hadde mista all kontroll.Jeg klarte ikke lenger å konsentrere meg,klarte ikke tenke,kom meg så vidt ut av senga,og jeg nekta behandling for jeg bagateliserte,inni meg selv fantes jeg aldri syk nok,samtidig som jeg hadde fått nok av sykdommen.
Veien ut:De aller fleste psykiske lidelser kan behandles med medikamentell behandling,helst sammen med samtaleterapi,og samtaleterapien er definitivt også viktig ved spiseforstyrrelser,
men den eneste medisinen mot anorexia er å spise(det prøves i noen tilfeller ut enkelte antidepresiver,men effekten,så vidt jeg har forstått,er vanskelig å dokumentere).Så enkelt og så vanskelig er det.Og dette var hva jeg valgte å selvhjelpe meg med,å spise.Og å bruke kontrollen,som jeg er så god på,til å bevege seg i en positiv retning.
Jeg sa ofte at jeg måtte ha anorexia fordi det handla om kontroll,og en kontroll som man kunne se på meg og som dermed gjorde meg stolt,det føltes som om kontrollen over maten var det eneste jeg kunne,det eneste jeg var flink til.Så vendte jeg om på denne fikse ideen,og kom til at kontroll andre veien,det å ta kontroll over en sykdom,for å helbrede seg selv,disiplin til å spise riktig og regelmessig,disiplinen til å holde på mat og drikke,DET er noe å være stolt over.Kontrollen kunne brukes positivt,og jeg ville fortsatt kunne føle meg flink og "vellykket".
Nå har jeg ansett meg selv som frisk i litt under et års tid,jeg godtok etter hvert behandling,
som gikk ut på å spise 5 måltider hver dag,og loggføre hva jeg spiste,men enda viktigere at jeg spiste.Det var også samtaleterapi,hvor vi jobba med bevisstgjøring av de følelsesmessige og psykologiske faktorene bak min sykdom.Jeg slutta å veie meg,samtidig som jeg ble mer bevisst over kroppen min.Jeg øvde meg på å kjenne på magen min,stryke meg på lårene,og legge fra meg puta eller pledde jeg altid før hadde liggende på magen når jeg satt,jeg satte meg heller bedre til rette i sofaen etter et måltid å kneppa opp bukseknappen,slapp magen ut og klappa meg selv på skuldra for at jeg hadde spist mat,og at det gjorde godt for både kropp,sanser og sjel.
Jeg føler fortsatt at jeg er i helbredelsesprosess,for jeg har problemer med å føle at jeg blir sulten og mett,og kan fort glemme både å spise, like mye som å slutte å spise før jeg blir smertefult mett.Men dette er også det eneste jeg fortsatt føler henger igjenn.Jeg spiser med glede,jeg elsker å lage god mat,bli servert mat,og kake får jeg ikke nok av!Jeg synes også det er helt fantastisk å spise mat i godt selskap.Det er så mange gevinster med å spise,og for forfengelige meg er det beste at håret mitt har blitt så tykt og huden frisk.Nei,det aller beste er å få hode tilbake.Hukommelsen,konsentrasjonen,evnen til å lære og energien til å være kreativ.Vitaliteten.
Idag leta jeg etter en blå dongeribukse å ha på meg,så jeg måtte gå i klesskapet for klær jeg ikke bruker lenger.Jeg ble sjokkert over det jeg fant.Alle buksene var i størrelse 26 og 27,endel av dem uten stretch,bukser jeg nå ikke har sjangs til å få over leggene en gang lenger,som før var for store for meg.Jeg trenger med andre ord nye bukser.Det er 6 bukser,hvor av en veldig stilig army-bukse og en svindyr Levis-bukse,nå skal jeg gå å ta bilde av dem,så kommer det snart et blogginnlegg med bilder,beskrivelse av merker og størrelse og pris.Så hvis du har en lillesøster eller selv bruker gitte størrelser og liker buksene please kjøp dem av meg så jeg får råd til noen nye bukser,de kommer alle til å bli superbillige for uten levis-buksa som jeg kanskje brukte 1 gang enda den kosta 1200,-
Gled eder.
Elsk deg selv,for du er vakker!
"Hm? Hei. Hvor jeg skal? Jeg skal til havet å sende post,
