Jeg pusser tenner.
En av tennene har flekk,en flekk,Flekken,kaller tanna den.
Flekketanna er tanna over alle tenner,
alle MINE tenner.Andres tenner bryr hverken jeg eller Tanna oss om.
Vi bryr oss ikke om tenner som ikke har med oss å gjøre.
Jeg pusser tanna med flekken ekstra nøye,pussepusse,eller pusspuss.
Da innser jeg at tanna over alle tenner har anskaffet flekken for ekstra
kos,oppmerksomhet og omsorg,så jeg gir den det,pusspuss.
Og den koser seg,storkoser seg,gjør den,tanna over alle tenner,
for endelig får den litt mer kos enn alle de andre kosete tennene.
Jeg forteller tanna at om den så gjerne vil ha Flekken så skal den få det.
Og den sier at det tar den som en selvfølge,i mot setning til
legen over tenner,også legen over tannen over alle tenner,
den sier at jeg har en flekk på tanna,jeg sier at det er jeg klar over.
Tennerlegen sier at den skal vi ta bort,hva legen mener med "vi"-et
i setningen for informasjon om hva "vi" skal gjøre med tanna i dag,
det vet jeg ikke,men jeg føler meg ikke innkludert.
Tanna føler seg heller ikke videre inkuldert i avgjørelsen og i alle fall
ikke i "vi"-et.Fordi tanna er inkuldert i "den",og ikke i "vi".
Vi føler oss ikke inkludert.
"Vi" legges bakover i stolen,under slipern.og legen.
Her skal vi ligge,også Flekken,men den forsvinner snart,da vil det
bare være oss igjenn."Vi" gleder seg,det kan jeg se.Vinkelen er god.
Og slipern er klar.
Jeg prøver å si:Spyttet mitt kveler meg når jeg ligger på rygg.
Jeg sier: gurglegurgle.
Tanna sier: hjelp,hjelp.og au.
Legen putter sugerør i munnen min,og setter opp styrken på drenasjen,
spyttproduksjonen er nesten uovervinnelig,drenering pågår.
Det suger.
"Spytt ut"
Jeg spytter mens jeg tenker at det var spenstig sagt.
Som gir meg videre assosiasjoner til sag,og sahg,men det er en digresjon
jeg ikke vil tillate meg selv,så jeg vender tilbake til sag,
tanna føler seg saget,flekken føler seg slipt,tennene føler på slepet.
Jeg pusser tennene når jeg kommer hjem,jeg fikk gul gugge med banansmak
på dem,det liker ingen,ingen vil ha banansmakgugge.
Så jeg pusser den vekk,et par av tennene setter ekstra stor pris på
pusspuss-et.Det gleder meg.Men Tanna,den føler seg mer ensom en noen gang.
Jeg merker det,i nervene merkes det,at Tanna er misfornøyd,
så jeg gir den litt ekstra puss,selv om den ikke har Flekken å pusse.
Pusspuss,sier jeg.
Pusspuss,sier tanna,
Nervene jubler.
Jeg har en tann - biter - tennene - tente.
tirsdag 22. juni 2010
fredag 18. juni 2010
La edderkoppen finne deg
Hemmeligheten er ikke å finne en edderkopp,men å la edderkoppen finne deg.
Hold øynene åpne.
Jeg ønsker meg en bil som starter av og til,helst som oftest,men ikke altid.
Dette er ikke for å gjøre det vanskeligere for meg selv,
men for at jeg skulle sette bedre pris på bilen.
Det var alt jeg hadde for nå.
Hold øynene åpne.
Jeg ønsker meg en bil som starter av og til,helst som oftest,men ikke altid.
Dette er ikke for å gjøre det vanskeligere for meg selv,
men for at jeg skulle sette bedre pris på bilen.
Det var alt jeg hadde for nå.
søndag 6. juni 2010
Bukser til salgs str.26-28
^Fuzzy,str.27,pris nu:150,-^Fuzzy-bukse fra Carlings,strait leg=som om det skulle vært en tights,sykt liten i størrelsen,
pent brukt,betalte 399,-
pent brukt,betalte 399,-
Now,str.w26,pris nu:100,-
H&M-shorts,går litt over kneet,brukt max 1 gang,hvis jeg har brukt den i det hele tatt.Jeg tror jeg betalte 199,- for den.
Fit Sqin,str.w26,pris nu:200,-
H&M-bukse,strait leg,glidelåspynt og "skinn"-detaljer på lommene bak,og på de pittesmå "lighter"lommene som er i lommene forran,det er sæff ikke skinn,stretch,betalte 399,-
brukt den 2-3 ganger,altså pent brukt.
brukt den 2-3 ganger,altså pent brukt.
Voice of europe,str.36,pris nu:GRATIS!
Voice of europe-bukse,tror det er en butikk og det,hvem vet?Ikke jeg.
Den er sykt lav i livet,så hvis du er fan av å lufte tøsa så er dette buksa for deg!Neida.Joda.
Jeg fant den,så jeg tok den,fordi jeg ville ha masse svarte klær,dessuten var den allerede godt brukt,typ slitt,hull i og sånt,og det liker jeg.Jeg liker derimot ikke at den er så lita både forran å bak,jeg føler meg så eksponert da.Så nå skal den bort.
Du kan ta den bare så du har gratis,svart,stretchdongeri tøy til å sy andre ting av,eller lage patcher med,oi nå har jeg lyst på den selv,men jeg kommer ikke til å gjøre noe med den,
så ta den!TA DEN!Værsågod.
Den er sykt lav i livet,så hvis du er fan av å lufte tøsa så er dette buksa for deg!Neida.Joda.
Jeg fant den,så jeg tok den,fordi jeg ville ha masse svarte klær,dessuten var den allerede godt brukt,typ slitt,hull i og sånt,og det liker jeg.Jeg liker derimot ikke at den er så lita både forran å bak,jeg føler meg så eksponert da.Så nå skal den bort.
Du kan ta den bare så du har gratis,svart,stretchdongeri tøy til å sy andre ting av,eller lage patcher med,oi nå har jeg lyst på den selv,men jeg kommer ikke til å gjøre noe med den,
så ta den!TA DEN!Værsågod.
Army-bukser,str.28,pris nu:give ME an offer I can't refuse,-
Sverige-bukse,merke er angivelig M&B,angivelig er også størrelsen 28,og for alt jeg vet blir den det om man omarrangerer knappene,som foresten må syes bedre på,den har aldri passa meg,altså har jeg aldri klart å få igjenn de 2 øverste knappene,nå får jeg den ikke over hoftene,
men det er ei fin bukse,militærgrønn og sånt.Kamuflasje!Litt sægg(yo!).Glidelås på leggen.
Husker ikke hva jeg betalte men den var nok billig som faen,typ max 100,-sek.Har du lyst på den,så sleng ut en pris.
men det er ei fin bukse,militærgrønn og sånt.Kamuflasje!Litt sægg(yo!).Glidelås på leggen.
Husker ikke hva jeg betalte men den var nok billig som faen,typ max 100,-sek.Har du lyst på den,så sleng ut en pris.
Fit Sqinny,str.w27,pris nu:150,-
lommene bak er velproposjonert tatt i betraktning av høyden på livet,betalte 399,- når jeg kjøpte den,ingen slitasje.
Jeg får den fortsatt på meg,er selv str.w28-30,avhengig av butikk og merke,
men må ligge på gulvet med beina opp mot veggen å suge inn magen,
det gidder jeg ikke mer,selv om den fortsatt ser bra ut når jeg først får den på.
Levis,str.w28/l32,pris:1000,-
Levis-bukse,kjøpt på Levis,lurer på om det er en guttemodell,bruker vanligvis w28 selv,men denne får jeg ikke over hoftene,har brukt den en gang fordi den var for stor,så la jeg på meg til neste gang jeg skulle ha den på meg og da var den for liten,jævlig kjipt for den er sykt kol OG kosta en formYe,betalte 1200,- Det er grunnen til at jeg bare slår av 200,- på den.
Hvis du har lyst å kjøpe noen av disse buksene men synes jeg skal ha for mye,
er det sykt lov til å prute,jeg elsker prutings,så prut i vei!
Uh!Ja,og så klart,jeg er sykt for god gammeldags byttehandel,så hvis du har noe(helst en bukse)
du kunne tenkt deg å bytte mot en av disse buksene,så er jeg lett med på det.
Fred og kjærlighet,
Kremmer Abrakadabra
Selger anorexiaklær
Adjø anorexia,for godt.
Velkommen til livet.
Jeg har slitt med spiseforstyrrelser siden jeg var 14 år,fikk min første anorexia-diagnose da jeg var 16 år.
Jeg hadde en lang periode hvor jeg var frisk,men som 19-åring kom det tilbake for fullt.
I mai i fjord gikk det for langt.
Jeg var innlagt på d-posten,for en del andre psykiske lidelser enn spiseforstyrrelsen,
men den ble ekstremt framtredende i denne perioden,selv om det ikke var fokus på behandlingen.
Mai i ble et vendepunkt.
Jeg skapte meg en kontroll over spisingen,eller ikke-spisingen,ved å kaste opp.
Jeg kastet opp alt,til og med det jeg drakk,og ble så dehydrert at det begynte å lukte av pusten min.Det eneste jeg kunne tillate meg å drikke uten å kaste opp var kaffe,av flere årsaker,den viktigste at jeg ikke klarte å kaste opp bare kaffe,det var det ekleste å gjøre.
En dag hadde jeg vært våken i flere døgn,jeg var underernært og dehydrert,som gjorde meg svimmel og kvalm,jeg kjente at jeg kom til å kaste opp,men jeg hadde bare drukket kaffe,og flere kanner av det også.Jeg fikk panikk og tenkte at jeg MÅTTE spise noe,sånn at jeg hadde noe å kaste opp.Og dette ble vendepunktet,for jeg fikk panikkangst å satte meg ned med en av personalet og en kjekspakke,og mens jeg spiste kjeksene gråt jeg og gråt og gråt,for kroppen min,hode mitt,følelsene mine ville IKKE for alt i verden spise mat,og jeg kjente på at kontrollen over å ikke spise gikk ut over kontrollen til å faktisk klare å spise.Jeg hadde ikke lenger noen kontroll.
Spiste jeg et halvt eple,5 mandler og 15 rosiner,så skulle det opp igjenn.
Drakk jeg tre munnfuller brus,vann eller saft,så skulle også det opp igjenn.
En søndagskveld hadde de laga kakao til kvelds,og da fikk jeg lyst på knekkebrød med brunost til.Så jeg avtalte med de ansatte at jeg skulle spise 2 knekkebrød uten å kaste det opp hvis jeg fikk gå en tur med en av mine medpasinter som var blitt en god venn,og som hadde en utrolig evne til å få meg til å fokusere på gode ting,på glede,selv om jeg hadde utgang med følge,og det skal være enten personale eller foreldre.Avtalen ble overholdt,og jeg lurte meg selv på nytt til å tro at jeg hadde kontroll.
Uken etter begynte jeg på noe nytt,hvis jeg skulle spise,skulle jeg gjøre det mens jeg gikk tur i kjapt tempo.Og det gledet meg da jeg oppdaget at denne nye oppfinnelsen gjorde meg kvalm og førte til oppkast.
Alt dette fordi jeg var så tykk,jeg var feit,jeg var større enn alle andre.
Dette førte også til isolasjon,det er de aller færreste som kjenner meg som sykelig undervektig,
tror jeg fortsatt.For jeg var aldri ute i disse periodene.Jo mer vekta sank,enda mer tykk følte jeg meg.
I slutten av mai hadde jeg fått nok,jeg var for syk,jeg hadde gått for langt,jeg hadde mista all kontroll.Jeg klarte ikke lenger å konsentrere meg,klarte ikke tenke,kom meg så vidt ut av senga,og jeg nekta behandling for jeg bagateliserte,inni meg selv fantes jeg aldri syk nok,samtidig som jeg hadde fått nok av sykdommen.
Veien ut:De aller fleste psykiske lidelser kan behandles med medikamentell behandling,helst sammen med samtaleterapi,og samtaleterapien er definitivt også viktig ved spiseforstyrrelser,
men den eneste medisinen mot anorexia er å spise(det prøves i noen tilfeller ut enkelte antidepresiver,men effekten,så vidt jeg har forstått,er vanskelig å dokumentere).Så enkelt og så vanskelig er det.Og dette var hva jeg valgte å selvhjelpe meg med,å spise.Og å bruke kontrollen,som jeg er så god på,til å bevege seg i en positiv retning.
Jeg sa ofte at jeg måtte ha anorexia fordi det handla om kontroll,og en kontroll som man kunne se på meg og som dermed gjorde meg stolt,det føltes som om kontrollen over maten var det eneste jeg kunne,det eneste jeg var flink til.Så vendte jeg om på denne fikse ideen,og kom til at kontroll andre veien,det å ta kontroll over en sykdom,for å helbrede seg selv,disiplin til å spise riktig og regelmessig,disiplinen til å holde på mat og drikke,DET er noe å være stolt over.Kontrollen kunne brukes positivt,og jeg ville fortsatt kunne føle meg flink og "vellykket".
Nå har jeg ansett meg selv som frisk i litt under et års tid,jeg godtok etter hvert behandling,
som gikk ut på å spise 5 måltider hver dag,og loggføre hva jeg spiste,men enda viktigere at jeg spiste.Det var også samtaleterapi,hvor vi jobba med bevisstgjøring av de følelsesmessige og psykologiske faktorene bak min sykdom.Jeg slutta å veie meg,samtidig som jeg ble mer bevisst over kroppen min.Jeg øvde meg på å kjenne på magen min,stryke meg på lårene,og legge fra meg puta eller pledde jeg altid før hadde liggende på magen når jeg satt,jeg satte meg heller bedre til rette i sofaen etter et måltid å kneppa opp bukseknappen,slapp magen ut og klappa meg selv på skuldra for at jeg hadde spist mat,og at det gjorde godt for både kropp,sanser og sjel.
Jeg føler fortsatt at jeg er i helbredelsesprosess,for jeg har problemer med å føle at jeg blir sulten og mett,og kan fort glemme både å spise, like mye som å slutte å spise før jeg blir smertefult mett.Men dette er også det eneste jeg fortsatt føler henger igjenn.Jeg spiser med glede,jeg elsker å lage god mat,bli servert mat,og kake får jeg ikke nok av!Jeg synes også det er helt fantastisk å spise mat i godt selskap.Det er så mange gevinster med å spise,og for forfengelige meg er det beste at håret mitt har blitt så tykt og huden frisk.Nei,det aller beste er å få hode tilbake.Hukommelsen,konsentrasjonen,evnen til å lære og energien til å være kreativ.Vitaliteten.
Idag leta jeg etter en blå dongeribukse å ha på meg,så jeg måtte gå i klesskapet for klær jeg ikke bruker lenger.Jeg ble sjokkert over det jeg fant.Alle buksene var i størrelse 26 og 27,endel av dem uten stretch,bukser jeg nå ikke har sjangs til å få over leggene en gang lenger,som før var for store for meg.Jeg trenger med andre ord nye bukser.Det er 6 bukser,hvor av en veldig stilig army-bukse og en svindyr Levis-bukse,nå skal jeg gå å ta bilde av dem,så kommer det snart et blogginnlegg med bilder,beskrivelse av merker og størrelse og pris.Så hvis du har en lillesøster eller selv bruker gitte størrelser og liker buksene please kjøp dem av meg så jeg får råd til noen nye bukser,de kommer alle til å bli superbillige for uten levis-buksa som jeg kanskje brukte 1 gang enda den kosta 1200,-
Gled eder.
Elsk deg selv,for du er vakker!
Velkommen til livet.
Jeg har slitt med spiseforstyrrelser siden jeg var 14 år,fikk min første anorexia-diagnose da jeg var 16 år.
Jeg hadde en lang periode hvor jeg var frisk,men som 19-åring kom det tilbake for fullt.
I mai i fjord gikk det for langt.
Jeg var innlagt på d-posten,for en del andre psykiske lidelser enn spiseforstyrrelsen,
men den ble ekstremt framtredende i denne perioden,selv om det ikke var fokus på behandlingen.
Mai i ble et vendepunkt.
Jeg skapte meg en kontroll over spisingen,eller ikke-spisingen,ved å kaste opp.
Jeg kastet opp alt,til og med det jeg drakk,og ble så dehydrert at det begynte å lukte av pusten min.Det eneste jeg kunne tillate meg å drikke uten å kaste opp var kaffe,av flere årsaker,den viktigste at jeg ikke klarte å kaste opp bare kaffe,det var det ekleste å gjøre.
En dag hadde jeg vært våken i flere døgn,jeg var underernært og dehydrert,som gjorde meg svimmel og kvalm,jeg kjente at jeg kom til å kaste opp,men jeg hadde bare drukket kaffe,og flere kanner av det også.Jeg fikk panikk og tenkte at jeg MÅTTE spise noe,sånn at jeg hadde noe å kaste opp.Og dette ble vendepunktet,for jeg fikk panikkangst å satte meg ned med en av personalet og en kjekspakke,og mens jeg spiste kjeksene gråt jeg og gråt og gråt,for kroppen min,hode mitt,følelsene mine ville IKKE for alt i verden spise mat,og jeg kjente på at kontrollen over å ikke spise gikk ut over kontrollen til å faktisk klare å spise.Jeg hadde ikke lenger noen kontroll.
Spiste jeg et halvt eple,5 mandler og 15 rosiner,så skulle det opp igjenn.
Drakk jeg tre munnfuller brus,vann eller saft,så skulle også det opp igjenn.
En søndagskveld hadde de laga kakao til kvelds,og da fikk jeg lyst på knekkebrød med brunost til.Så jeg avtalte med de ansatte at jeg skulle spise 2 knekkebrød uten å kaste det opp hvis jeg fikk gå en tur med en av mine medpasinter som var blitt en god venn,og som hadde en utrolig evne til å få meg til å fokusere på gode ting,på glede,selv om jeg hadde utgang med følge,og det skal være enten personale eller foreldre.Avtalen ble overholdt,og jeg lurte meg selv på nytt til å tro at jeg hadde kontroll.
Uken etter begynte jeg på noe nytt,hvis jeg skulle spise,skulle jeg gjøre det mens jeg gikk tur i kjapt tempo.Og det gledet meg da jeg oppdaget at denne nye oppfinnelsen gjorde meg kvalm og førte til oppkast.
Alt dette fordi jeg var så tykk,jeg var feit,jeg var større enn alle andre.
Dette førte også til isolasjon,det er de aller færreste som kjenner meg som sykelig undervektig,
tror jeg fortsatt.For jeg var aldri ute i disse periodene.Jo mer vekta sank,enda mer tykk følte jeg meg.
I slutten av mai hadde jeg fått nok,jeg var for syk,jeg hadde gått for langt,jeg hadde mista all kontroll.Jeg klarte ikke lenger å konsentrere meg,klarte ikke tenke,kom meg så vidt ut av senga,og jeg nekta behandling for jeg bagateliserte,inni meg selv fantes jeg aldri syk nok,samtidig som jeg hadde fått nok av sykdommen.
Veien ut:De aller fleste psykiske lidelser kan behandles med medikamentell behandling,helst sammen med samtaleterapi,og samtaleterapien er definitivt også viktig ved spiseforstyrrelser,
men den eneste medisinen mot anorexia er å spise(det prøves i noen tilfeller ut enkelte antidepresiver,men effekten,så vidt jeg har forstått,er vanskelig å dokumentere).Så enkelt og så vanskelig er det.Og dette var hva jeg valgte å selvhjelpe meg med,å spise.Og å bruke kontrollen,som jeg er så god på,til å bevege seg i en positiv retning.
Jeg sa ofte at jeg måtte ha anorexia fordi det handla om kontroll,og en kontroll som man kunne se på meg og som dermed gjorde meg stolt,det føltes som om kontrollen over maten var det eneste jeg kunne,det eneste jeg var flink til.Så vendte jeg om på denne fikse ideen,og kom til at kontroll andre veien,det å ta kontroll over en sykdom,for å helbrede seg selv,disiplin til å spise riktig og regelmessig,disiplinen til å holde på mat og drikke,DET er noe å være stolt over.Kontrollen kunne brukes positivt,og jeg ville fortsatt kunne føle meg flink og "vellykket".
Nå har jeg ansett meg selv som frisk i litt under et års tid,jeg godtok etter hvert behandling,
som gikk ut på å spise 5 måltider hver dag,og loggføre hva jeg spiste,men enda viktigere at jeg spiste.Det var også samtaleterapi,hvor vi jobba med bevisstgjøring av de følelsesmessige og psykologiske faktorene bak min sykdom.Jeg slutta å veie meg,samtidig som jeg ble mer bevisst over kroppen min.Jeg øvde meg på å kjenne på magen min,stryke meg på lårene,og legge fra meg puta eller pledde jeg altid før hadde liggende på magen når jeg satt,jeg satte meg heller bedre til rette i sofaen etter et måltid å kneppa opp bukseknappen,slapp magen ut og klappa meg selv på skuldra for at jeg hadde spist mat,og at det gjorde godt for både kropp,sanser og sjel.
Jeg føler fortsatt at jeg er i helbredelsesprosess,for jeg har problemer med å føle at jeg blir sulten og mett,og kan fort glemme både å spise, like mye som å slutte å spise før jeg blir smertefult mett.Men dette er også det eneste jeg fortsatt føler henger igjenn.Jeg spiser med glede,jeg elsker å lage god mat,bli servert mat,og kake får jeg ikke nok av!Jeg synes også det er helt fantastisk å spise mat i godt selskap.Det er så mange gevinster med å spise,og for forfengelige meg er det beste at håret mitt har blitt så tykt og huden frisk.Nei,det aller beste er å få hode tilbake.Hukommelsen,konsentrasjonen,evnen til å lære og energien til å være kreativ.Vitaliteten.
Idag leta jeg etter en blå dongeribukse å ha på meg,så jeg måtte gå i klesskapet for klær jeg ikke bruker lenger.Jeg ble sjokkert over det jeg fant.Alle buksene var i størrelse 26 og 27,endel av dem uten stretch,bukser jeg nå ikke har sjangs til å få over leggene en gang lenger,som før var for store for meg.Jeg trenger med andre ord nye bukser.Det er 6 bukser,hvor av en veldig stilig army-bukse og en svindyr Levis-bukse,nå skal jeg gå å ta bilde av dem,så kommer det snart et blogginnlegg med bilder,beskrivelse av merker og størrelse og pris.Så hvis du har en lillesøster eller selv bruker gitte størrelser og liker buksene please kjøp dem av meg så jeg får råd til noen nye bukser,de kommer alle til å bli superbillige for uten levis-buksa som jeg kanskje brukte 1 gang enda den kosta 1200,-
Gled eder.
Elsk deg selv,for du er vakker!
Abonner på:
Innlegg (Atom)