Det handler om selvrealisering

Idag kjøpte jeg en foundation.
Den kostet 155,-
Det er mye penger det,for en fattig pønker.
Jeg kjøpte også tre bøker som jeg gleder meg til å lese.
Dopler, Berlinerpoplerne og Elve minutter.
For det handler om selvrealisering.
Å være sitt høyeste potensiale.
Være potelsialet, leve dem, ikke bare ta til takke med at man mest sannsynlig
har et eller annet potensielt i seg, en plass.

Jeg er heldig stilt.
Jeg har opptil flere potensialer.
For jeg kan så utrolig mye.
Jeg kan;
Å lese,
Grunnleggende bransjekunnskap,
Synge,
for ikke å nevne rope!(Utrolig hvor mye jeg kan få ropt ut på 3 min. og 45 sek.)
Klippe hår kan jeg.
Bleike det helt hvitt kan jeg også, hvis det er av interesse,
og det er det i aller høyeste grad.
Jeg kan mange ord. Så mange ord at jeg ikke klarer å bruke dem,
fordi de presser seg alt for ofte på samtidig.
Bredt vokabular, det er heldig.
Snakke er jeg heller ikke så verst til.
Morsomhet og ironi,
utrykke følelser,
si nei,
jeg kan å ta vare på mennesker,
både barn og voksne og friske og syke,
ja til og med dem som ikke kan gjøre noenting.
Jeg kjører bil lett,men det er ikke offentlig godkjent,
det kan jeg ha full forståelse for,jeg har ikke godkjent meg selv enda.
Jeg kan lage mat, er kjempeflink til å lage brødskiver.
Med mindre du er av det slaget som synes det er best
med ETT pålegg på skiva.
ETT pålegg!?
Virkelig? Hvordan klarer du det?
Jeg har ofte tre,om ikke fire pålegg.
Men de matcher greit.
Det er ikke snakk om brødskive med
sjokade,tomat,eple og egg.
Nei,for,som jeg nevnte over, jeg kan å smøre brødskiver.
Jeg er faktisk til og med heidundrende god til å skjære brød også.
Jeg kan norsk og samfunnsfag og nyere historie, til og med matte
er ganske greit, til fag å være, jeg leker ikke matte.
Det er mange ting jeg kan.
Mange potensialer.
Jeg kan bli(satt i lys av alt jeg kan):
Musiker, Sykepleier, Psykolog, Forfatter, Komiker(njæææ?), Kokk,
Frisør og Evig student(ikke bare kan jeg norsk,samfunnsfag og nyere historie,det er spennende).

Det er en ting jeg ikke kan,
bæsje på leggen, drite på draget, tråkke i søla, ete gress,
verden har nemlig blitt grådig på plassen.
Håper jeg.
For det er lite her, i verden.
Skremmende lite.
Så lite at jeg har fått det for meg at uansett hva jeg gjør,stort og lite,
så vil jeg på et eller annet tidspunkt (potensielt) få det slengt tilbake.
Jeg tørr banne på (det finnes ikke skummelt å banne)
at hvis jeg hadde flyttet til den mest avsidesliggende pittelilleminste
bøgda i norge, ville jeg uansett blitt konfrontert med noe en uventet dag.
Jeg ser det hele for meg.
Sitter på kroa til gamla (gamla er en nusselig gammel dame på 8 og sytti år,
som eier ei kro hvor hun på lørdag serverer wiskhy på lørdag og kaffe med nystekte
vafler til en billig penge påfølgende søndag)
en søndag,som alle andre søndager har vært de siste årene,
og drikker krutsterk kaffe,spiser vafler,reparerer mens jeg får vite fra gamla
om hvordan jeg kom meg hjem natten i forveien (dette er nemlig så langt utti gokk,
på bøgda, at det finnes hverken taxi eller buss,og selv om de har sine egne ord
for de fleste andre ord,som utgjør en dialekt av ymse karrakter,har de ikke klart å finne
noe eget ord for akkurat dette fenomenet,taxi,eller buss.Det finnes faktisk ikke
rånere der en gang, men hvis man blir full nok og tøff nok kan man spørre 16-åringen oppi
høgget om man kan få låne den snærte lille gule scooteren hans,og som oftest vil man få til svar:
Nei,men jeg kan kjøre deg hvis du går tilbake til kroa og spørr fadern om det er i orden.
Og de fleste som bor der,har på et eller annet tidspunkt sittet på den gule snærtne scootern,
både en og to ganger i whiskeyfylla,og er klar over hva det medfører og innebærer.)
med mindre hun ikke vet det, da lager vi teorier som er både mer og mindre sannsynlige.
Og mens jeg sitter der å reparerer, kommer det kjørende en mann og en dame i en bil,
og de parkerer, bestiller mat og setter seg ned like bortenfor meg.
Og i første omgang lar jeg det være akkurat sånn uten å tenke mer over den saken.
Men når kvinnen kommer ut av do glor hun på meg som om jeg skulle hatt blodig ketchup tytende ut av øynene og senep i nesa,
og jeg spørr, mer eller mindre uengasjer; Hva glor du på.
Svaret er heller uheldig; Du ser så kjent ut nemlig.
Så har vi det gående.

Nei fysj,verden ble for liten.


Så tenker jeg på,at jeg kan fryktelig lite om biler,
de har rett og slett aldri intresert meg noe særlig,
en peugot kan like godt være en italiensk rotfrukt for min del.
Men det er ganske greit,man kan ikke finne alt intresant nemlig.
Da hadde jeg fått det bra travelt med selvrealiserings-prosjektet.
Jeg synes nemlig jeg har fått det travelt nok som det er.
Nå har jeg fått helgeturnus annen hver helg i kongensgate,
jeg tar studiekompetansen over nett på et år(intresant men tidkrevende),
jeg spiller i band, og ellers skal jeg være morsom, velformulert, lage steike gode brødskiver,
lære meg å kjøre bil, synge i ny og ned, fylle og være sosial(isert).
Og politisk om ikke aktiv så minimum engasjert.
Og belest.
Jeg kjenner allerede at belest begynner å bli et ord med god jording i meg.
Det kan jeg være fornøyd med i aller høyeste grad.

Men Gud!
Han er heldig han!
Bæsja stort på draget når han lagde melkeveien
akkurat på det viset at mennesket tenkte,
her har vi bare fir og tyve timer på oss daglig,
tatt i betraktning av sol og måne og tidevann og hei hvor det går.
Men han,Gud,han har en fordel,
han er nemlig usynlig.