Der det er hjerterom er det lykke

Hos oss bor det nå en edderkopp på badet,den kom kravlende fram fra under dusjkabinettet
tidligere i kveld.Jeg har veldig lyst til å gi den kos,men den virker ikke direkte kosesyk.
Den virker faktisk direkte redd,redd?For meg?Meg trenger den ikke være redd,hvis jeg fikk tak i den skulle jeg tatt vare på den som best jeg kunne,jeg skulle tatt fram det gamle akvariet vårt og laga det fint til den der,det blir kanskje litt stort,kanskje sånn som verden føles for meg,stor,veldig stor,så det kan jeg forstå,at den kan synes det blir vanskelig om jeg gir den det gamle akvariet,selv om det blir fint,finere enn alle andre verdener,til og med min egen,som bare blir finere og finere.
Ja,jeg forstår den,for på mange måter,egentlig bare på en måte,identifiserer jeg meg med den åttebente lille krabaten som har tatt bolig i vårt hus,for når den blir redd fryser den og tenker seg usynlig,og akkurat det samme gjør jeg,jeg stivner,jeg blir stående fryst,også tenker jeg meg så liten og usynlig som jeg bare kan.Av og til funker det,og når det ikke funker så piler jeg avsted fortere enn faen,og det gjør også Krabaten,bare at den har noen fortrinn,den har fire flere føtter enn meg,så det går unna,sykt fort,går det,som et lyn.Uten torden.For den er liten,og liten flate mot stor flate gir lite lyd,tror jeg.Jeg vedder ikke,men jeg tror,du må gjerne utfordre meg på denne teorien.Altså identifiserer jeg meg med den på mer enn en måte,og det kan jeg like.
Men jeg dekker til det pittelille åpenrommet mellom døra og gulvet inn til rommet mitt,
for jeg vil ikke verken med eller uten vilje spise den mens jeg sover.
Det skal jeg etter nøye vurdering ikke utdype mer i detalje,i tilfellet du har agrofobi,agrofobi er foresten sosial angst,og ikke edderkoppangst,som er noe helt annet og den typen angst jeg egentlig skulle foreslå at du kanskje har på fagspråget,eller terminologien om du vil.
Liten flate mot stor flate ikke stort pang.
Araknofobi.
Da foretrekker jeg agrofobi,letter å kontrollere,på mange måter,ikke alle,men fler måter enn frykt for edderkopper,de er tross alt over alt.
En gang,midtvinters,denne vinteren,så jeg en sommerfugl,kanskje ikke en sommerfugl like mye som et skue med hvite sommerfugl-vinger,jeg vet ikke om det går for sommerfugl,denne hadde noe større flate enn den pittelille edderkoppen og kan dermed teoretisk sett forårsake større pang når flate møter flate.
Jeg tok bilde av den for å se om den var virkelig.
Det var den.
Nå trenger jeg ikke ta bilder lenger for å forsikre meg om den allment aksepterte virkeligheten.

Til kjernen:
Vi har en edderkopp på bade,og der skal den få bo,for der det er hjerterom er det husrom,og der det er husrom er det edderkopper,og edderkopper er lykke og hestesko er lykke,her i huset har vi begge deler,og hesteskoen henger denne veien= U,for å samle opp lykke,litt som en nødproviant om ulykke skulle inntreffe,da kan vi bare ta ned hesteskoen og helle lykke over oss,så lykken kommer på plass,med lykke tilbake i livet kan den henges opp igjenn og begynne å samle igjenn,så får vi håpe en edderkopp kommer spankulerende.
Ånei!Tenk om hunden spiser opp lykken min?!
Borris!!Du må ut!Løp!Løp for lykken og livet!!Min lykke ditt liv.

Over og ut.

Überkole solbriller

Her er mine favorittsolbriller,jeg har aldri sett så kole briller før i hele mitt liv.

Det har altid gått i pilotbriller men nå frender!
Er det nye tider!
Fasjon!

Mer om selvskading.

Det handler om å få utløp for følelsene som blir for store,for vonde,onde.
Jeg følte meg full av følelser,jeg følte på følelser fra toppen av hode til ytterst i tåa,
men mest av alt satt det onde i hjerte,i blodet,i tårene,de var en del av hele min sjel
og mitt legeme,så jeg åpna kroppen min og lot sjela mi blø,tømme seg for ondskap,
befrie seg fra smerten,og gå inn i framtida med nytt blod i årene.
Det å se smerten fysisk på kroppen min,føle fysisk smerte,bedøvde de psykiske smertene.
Det å se blod renne,ble som tårer av blod,når jeg var gått tom for tårer å gråte.
Det ble en befrielse likestilt med når du gråter den beste gråten,den du har bært på,og gjemt
vekk over lengre tid.Når du endelig slipper tårene fri,og lar dem trille,for alt som er vondt,
det skjer noe magisk etterpå,noe magisk,å blø ble magisk.

Jeg sammenlikner det med å ha junkfood leftovers i kjøleskapet,
til det en dag begynner å stinke i hele kåken.
Du åpner kjøleskapet og kaster den gamle,heslige maten,til fordel for nytt smaskens magefyll.
Når kjøleskapet er tomt,kan du begynne på skratch.Med nye friske matvarer.

Nå er jeg fri fra selvskadingen,endelig.
Det føles godt og befriende.Å ikke skremme meg selv eller omgivelsene mine lenger med såre armer.Slippe å gjemme vekk sårene,bladene man gjør det med,bandasjen man har putta på,
slippe spørsmålene om man egentlig skulle vært å fått sydd opp.Men mest av alt,fri fra smerten!
Det er fysisk vondt å kutte/rispe seg selv,både idet du gjør det og etterpå,nå slipper jeg smerten.Særlig den dagen der på,den som minner meg på hvor vondt jeg hadde det foregående natt.Dessuten har jeg nok arr nå,nok av de typene tatoveringer,neste tatovering skal bli mye mer subtil.Hva den betyr skal ikke være noe alle føler de vet noe og alt om.Det skal gjøre folk nyssgjerrige,vitebegjærlige,og jeg skal kunne velge mine slag med omhu,hvem velger jeg å forklare inngående og hvem holder jeg stilt om tattoveringen min til.Det er ei fin tid,det blir ei fin tid.

Jeg klarer meg ganske godt,jeg tåler psyken min mye bedre nå enn før.
Jeg lærer å leve med meg selv,og det føles fantastisk!

God natt,frender.