livsangst

Jeg er ikke redd for døden.
Jeg sitter i bilen å lar hvem som helst,
kjøre hvor fort som helst,
mens jeg tenker, det får stå til, briste å bære.
Jeg unngår ikke livet av frykten for at det skal overraske meg med dødsbesøk,
"hej,barbro, dumt av deg å gå ut i dag, dette må du dø for."
Jeg sier ikke at jeg er umenneske, at jeg er hard og brutal
at det er blitt meg klinkende likegyldig om jeg lever eller dør,
neinei,
jeg tror nok,uten å ha erfaringer på området,
at den dagen jeg finner meg selv i en uheldig situasjon,
en døende en,
vil jeg nok som folk flest gripes av instant dødsangst.
En angst jeg tror man skal lete lenge etter i skolebøkene før man finner noen som
er tilnærmet like klaustrofobisk.
Men jeg baserer ikke livet rundt tanken på hva som er hvor risikabelt,
og hva er ikke,
sannsynlighetsregner ikke på tall for å få en ledetråd om sannsynlighet for plutselig død,
når jeg beveger meg ut i nye situasjoner, og gamle.
Så gjør jeg endel ting jeg vet er veldig dødelig,
som å røyke, la være å spise så forbasket mye, si nei til fysisk fostring,
og jeg vet da hva, alt er vel farlig, men til hvilken grad.
Så den generelle frykten for å dø en plutselig død,
sendte jeg på dør sammen med Jehovas vitner og USA.

Noe som virkelig skyter pilen frykt inn i ryggmargen på meg,
og gir meg gåsehud og terroriserende tanker,
er når jeg kjenner at jeg ikke lever lenger.
Og det gjør jeg altså ikke nå.
Ikke tilfredsstillende.
bæbu med hvite frakker, redde seg den som kan.

bomberom anno '08.