The flow,can you feel it? IT'S ON!

Skjelv på nevene, så det blir nok litt feilskriving, men dog...Elsk din kaffe som du elsker det du elsker høgst.

Noen oppdateringer.
Og litt fortelling.

Jeg er i en ekstremt fantastisk kreativ flyt for tiden.
Etter enda en gudsforlatt jul og en januar som gikk med til å stable seg selv på bena,
uten å ha nådd helt dit enda,
med 4 uker på antidepresiva og sovetabletter,
uten søvn, tiltakslyst og antisosiale tendenser,
har jeg klart å krype meg ut av senga hver eneste dag,
og begynt å tegne.
Tenke, føle, tegne.
Måtte få endel praktiske saker i havn,
og jeg kommer i skrivende stund på at skattekortet er fortsatt forglemt,
under en stol.
Men jeg meldte meg opp til fire eksamener i siste liten.
Naturfag, Matte, Nyere Historie og Samfunnsfag.
Og begynt å lese ganske heftig på naturfagen, det går ganske greit.
Jeg forsto kjemibettan, og selv om både kjemi og økologi slår meg helt ut,
klarer jeg å la de sykeste assosiasjonene jeg får og store store tankene flyte
til fordel for å bare vite det skrevne, og forstå det.
Problemet med naturfag tidliger har vært å få vite
hvor pitte pitte lite alt som henger sammen med noe annet er,
derav har jeg blitt sittende å dagdrømme om hvordan alt rundt ville sett
ut hvis bindingene skulle løse seg opp (se for deg et bord som plutselig ... blir mer sky enn bord),
eller skremt meg selv til randen før dødelig angst med tanker om den store sammenhengen (alt er en VELDIG stor sammenheng, the butterfly effect,hørt om? Den er stygglogisk).
Matten jeg skal lære meg er skrekkelig enkel.
Jeg går for 6. Minimum!

Jeg kjører mye bil.
Blir flinkere å flinkere.
Det er utrolig artig å kjøre på vinterføre!
Jeg får prestasjonsangst hvis noen sitter på,
så om du har sittet på meg og tenkt: farlig farlig, nå dævver vi.
Så er det ikke meg som dårlig sjåfør, jeg er en fantastisk billist,
men ikke når du sitter på.

Jeg har satt meg selv litt mindre mål.
I stede for å gå for å redde hele verden,
kan jeg ta en og en av gangen.

Fra dette til noe annet!
ANTIBATONG!!!
Vi har funnet tunellen!
Vi er på vei inn.
Dette blir mørkere enn svarteste natta og dødeligste hælvete!

Vi begynner å høres ut som et band.
Trommisen har gjort syke framskritt
og er blitt halveis til en jævel på koordinasjon.
Han er blitt virkelig dyktig.
Og gitt AntiBatong som band en helt annen lyd.
Han er ingen teknisk mester, men han knekker stikker så det fyker etter ryker etter!
Spiller med følelsen.
Samtidig tror jeg han er mer bevisst på hva låtene er, hva bandet er, hva vi forteller.
Og han drar det inn i måten han spiller på.
Drar på når det skal til og kjøler når andre skal ha større del av lyden.
Tror vi i større grad får framhevet de små delene.
Framhever det som gjør låtene til det de er.
Jeg har fått ordna meg vokalanlegg, og høres hardere ut enn på ..aldri!
Jeg er sintere, mørkere.
Drar på til magemusklene ryker.
"Den kvinnelige Toba" sa Jørn,
jeg tar det som et kompliment og sier meg enig.
Øver mye teknikk for å gå enda mørkere, holde ut flere takter, ikke sprekke,
og det gir ressultat.
Det flotteste med å bruke teknikk(og å varme opp for den saks skyld(synge synge først))
er at jeg får et større register å spille på, og det er deilig,
jeg blir friere til å uttrykke det jeg skal når jeg føler det, fysikk stopper meg ikke,
ei heller selvhøytidelighet.
Jørn, Steffen og Petter er blitt mer kritisk til seg selv som låtskrivere.
Pynter nok mer på låtene,
jobber desidert hardere med materialet for å få ut av dem det vi vil.
Steffen har kommet mer ut i rommet, han lager masse steintøffe riff
med sine... inspirasjoner, det blir en tyngde som slår men som man samtidig kjenner i rockefoten
når han slipper til med sine låter.
Og det er tøft som fy!
Vi lager mange nye låter, og endrer på et par gamle.
Låtene fra demoen har vi latt i fred for uten mulig noen små endringer på teksten til My Rights,
og en annen løsning vokalmessig på Hora å tape rebella.
Human Mirrors får en ny del, som part 2 eller bare utro vet vi ikke enda.
Vi har nok siden vi begynte igjenn konsentrert oss mer om de tyngste låtene fra turnêen
og nye - også tunge, låter.
Human Mirrors, The Fight, These Days are Broken og en jeg aldri ga navn til men som nå har endret på tekst til å derfor heter Sort Enke nå. Små barn i sivet.
Tror vi er på vei mot noe veldig, veldig bra
og er bombesikker på at vi blir å gjøre alt annet enn å skuffe
når vi først tar steget opp på scenen, ut i lyset, og gir mørke.
Jeg gleder meg så jeg kan nesten ikke vente.

Å spille i AntiBatong er ... en medisin som aldri kan erstattes med... ingenting.
Og vi har som mennesker blitt en mer sammensveiset gjeng.
Nei, det er bare godt. Og vondt samtidig.
Det skal være vondt for fan.*smile*

Tegner zine.
Jeg har laget endel karakterer til en tegneseriezine som jeg allerede har kommet ganske
godt i gang med.
Og her skal jeg tiiiiiize litt om dette produktet av meg som jeg begynner å bli fryktelig stolt av selv.
I zinen møter du Monster Oskar som er en latterlig bra kar, men bare til monster å være.
Han er på sitt vis et velgjenomtenkt og i aller høyeste grad et utspekulert vesen
som liker de merkeligste saker.
Han har en logisk sans som er helt forbi hinsides.
Oskar ser det store perspektivet, tenker de største tankene og på alle mulige finurlige vis kan han komme fram til at 1+1 aldri i livet kan bli noe annet enn 5, hvis man ser det han ser.
Dette gjør ham vanskelig å forstå, det gjør ham også til en fryktelig sjarmerende kar.
Oskar er et vesen med en ansvarsfølelse større enn som så.
Han gjør ikke handlinger som ikke, i hans øyne, går over ens med hans moralske samvittighet,
om ikke plikt til å gjøre det naturligste, mest logiske.
Han mener blandt annet at fordi kyr eter gress er det hans ansvar som moralens vokter å skremme søte jenter.
Dette er et valg han tar etter en tankerekke jeg aldri blir å tegne ned, ei heller skrive, da den er så stor at det ville blitt økonomisk selvmord å forsøke.

Rød og Blå er to mennesker som liker hverandre veldig godt men som pga en rekke merkelige sammentreff aldri får fortalt hverandre sannheten.

Hovedpersonen er PsykoSara, og serien heter PsykoSaras Surrealistiske Senario.
Sara er nesten helt som meg.
Hun sikler når hun sover, elsker kaffe og sigg og lever livet, tenker tankene og føler som meg.
Men noen forskjeller er det i alle fall,
blandt annet er jeg en teoretiker.
Jeg elsker teorier, å se for meg hvor bra det ville vært å praktisere en del av mine egne idêer.
Men så snart jeg tenker: Det skulle jeg dæskadø meg gjort,
følger det etter et: men i så tilfellet er teorien så god i praksis at den aldri vil slå feil,
så føler jeg meg tilfreds med det.
Dette er noe Sara aldri ville tillatt seg selv et sekund.
"En hver god teori, tanke og idê skal praktiseres"
Ikke er hun noe særlig for å ta hensyn til konsekvensene,
det finnes ikke en konsekvens i verden som er farlig
når Sara er ute å redder verden ... eller seg selv.
Hun er et leksikon, det er ikke jeg.
Jeg liker å lese så jeg vet hva som er bra.
Når jeg har lest at noe er bra eller dårlig,
husker jeg at det faktisk er det som er, og glemmer hvorfor.
Sara har dessuten en fordel, hun har meg til å lese leksikonene
før hun gir av sin kunnskap.
Som meg er hun på ingen måte likegyldig, og liker å være seg selv helt å fult.
Ofte mer enn meg.
Dette er en av årsakene til at PsykoSara ble nødt til å eksistere.
Når jeg ikke sier det jeg tenker, gjør hun ikke bare det, hun tar det ut dit på alle mulige måter.
Hun er en veldig tøff og menneskelig jente.
Jeg tror nok hun er ei jente fler enn jeg kommer til å bli glad for å ha i livet sitt.

Når dette kommer ut kommer an på hvor fort jeg får gjort det hele,
jeg har sjitmengder med skisser, så det kan ta litt tid,
men håper jeg har den ferdig til sommeren.

Da er det vel og godt,
mest sannsynlig,
en måned eller to til neste gang det finnes noe her å lese.
Til da,

Namaste.