The flow,can you feel it? IT'S ON!

Skjelv på nevene, så det blir nok litt feilskriving, men dog...Elsk din kaffe som du elsker det du elsker høgst.

Noen oppdateringer.
Og litt fortelling.

Jeg er i en ekstremt fantastisk kreativ flyt for tiden.
Etter enda en gudsforlatt jul og en januar som gikk med til å stable seg selv på bena,
uten å ha nådd helt dit enda,
med 4 uker på antidepresiva og sovetabletter,
uten søvn, tiltakslyst og antisosiale tendenser,
har jeg klart å krype meg ut av senga hver eneste dag,
og begynt å tegne.
Tenke, føle, tegne.
Måtte få endel praktiske saker i havn,
og jeg kommer i skrivende stund på at skattekortet er fortsatt forglemt,
under en stol.
Men jeg meldte meg opp til fire eksamener i siste liten.
Naturfag, Matte, Nyere Historie og Samfunnsfag.
Og begynt å lese ganske heftig på naturfagen, det går ganske greit.
Jeg forsto kjemibettan, og selv om både kjemi og økologi slår meg helt ut,
klarer jeg å la de sykeste assosiasjonene jeg får og store store tankene flyte
til fordel for å bare vite det skrevne, og forstå det.
Problemet med naturfag tidliger har vært å få vite
hvor pitte pitte lite alt som henger sammen med noe annet er,
derav har jeg blitt sittende å dagdrømme om hvordan alt rundt ville sett
ut hvis bindingene skulle løse seg opp (se for deg et bord som plutselig ... blir mer sky enn bord),
eller skremt meg selv til randen før dødelig angst med tanker om den store sammenhengen (alt er en VELDIG stor sammenheng, the butterfly effect,hørt om? Den er stygglogisk).
Matten jeg skal lære meg er skrekkelig enkel.
Jeg går for 6. Minimum!

Jeg kjører mye bil.
Blir flinkere å flinkere.
Det er utrolig artig å kjøre på vinterføre!
Jeg får prestasjonsangst hvis noen sitter på,
så om du har sittet på meg og tenkt: farlig farlig, nå dævver vi.
Så er det ikke meg som dårlig sjåfør, jeg er en fantastisk billist,
men ikke når du sitter på.

Jeg har satt meg selv litt mindre mål.
I stede for å gå for å redde hele verden,
kan jeg ta en og en av gangen.

Fra dette til noe annet!
ANTIBATONG!!!
Vi har funnet tunellen!
Vi er på vei inn.
Dette blir mørkere enn svarteste natta og dødeligste hælvete!

Vi begynner å høres ut som et band.
Trommisen har gjort syke framskritt
og er blitt halveis til en jævel på koordinasjon.
Han er blitt virkelig dyktig.
Og gitt AntiBatong som band en helt annen lyd.
Han er ingen teknisk mester, men han knekker stikker så det fyker etter ryker etter!
Spiller med følelsen.
Samtidig tror jeg han er mer bevisst på hva låtene er, hva bandet er, hva vi forteller.
Og han drar det inn i måten han spiller på.
Drar på når det skal til og kjøler når andre skal ha større del av lyden.
Tror vi i større grad får framhevet de små delene.
Framhever det som gjør låtene til det de er.
Jeg har fått ordna meg vokalanlegg, og høres hardere ut enn på ..aldri!
Jeg er sintere, mørkere.
Drar på til magemusklene ryker.
"Den kvinnelige Toba" sa Jørn,
jeg tar det som et kompliment og sier meg enig.
Øver mye teknikk for å gå enda mørkere, holde ut flere takter, ikke sprekke,
og det gir ressultat.
Det flotteste med å bruke teknikk(og å varme opp for den saks skyld(synge synge først))
er at jeg får et større register å spille på, og det er deilig,
jeg blir friere til å uttrykke det jeg skal når jeg føler det, fysikk stopper meg ikke,
ei heller selvhøytidelighet.
Jørn, Steffen og Petter er blitt mer kritisk til seg selv som låtskrivere.
Pynter nok mer på låtene,
jobber desidert hardere med materialet for å få ut av dem det vi vil.
Steffen har kommet mer ut i rommet, han lager masse steintøffe riff
med sine... inspirasjoner, det blir en tyngde som slår men som man samtidig kjenner i rockefoten
når han slipper til med sine låter.
Og det er tøft som fy!
Vi lager mange nye låter, og endrer på et par gamle.
Låtene fra demoen har vi latt i fred for uten mulig noen små endringer på teksten til My Rights,
og en annen løsning vokalmessig på Hora å tape rebella.
Human Mirrors får en ny del, som part 2 eller bare utro vet vi ikke enda.
Vi har nok siden vi begynte igjenn konsentrert oss mer om de tyngste låtene fra turnêen
og nye - også tunge, låter.
Human Mirrors, The Fight, These Days are Broken og en jeg aldri ga navn til men som nå har endret på tekst til å derfor heter Sort Enke nå. Små barn i sivet.
Tror vi er på vei mot noe veldig, veldig bra
og er bombesikker på at vi blir å gjøre alt annet enn å skuffe
når vi først tar steget opp på scenen, ut i lyset, og gir mørke.
Jeg gleder meg så jeg kan nesten ikke vente.

Å spille i AntiBatong er ... en medisin som aldri kan erstattes med... ingenting.
Og vi har som mennesker blitt en mer sammensveiset gjeng.
Nei, det er bare godt. Og vondt samtidig.
Det skal være vondt for fan.*smile*

Tegner zine.
Jeg har laget endel karakterer til en tegneseriezine som jeg allerede har kommet ganske
godt i gang med.
Og her skal jeg tiiiiiize litt om dette produktet av meg som jeg begynner å bli fryktelig stolt av selv.
I zinen møter du Monster Oskar som er en latterlig bra kar, men bare til monster å være.
Han er på sitt vis et velgjenomtenkt og i aller høyeste grad et utspekulert vesen
som liker de merkeligste saker.
Han har en logisk sans som er helt forbi hinsides.
Oskar ser det store perspektivet, tenker de største tankene og på alle mulige finurlige vis kan han komme fram til at 1+1 aldri i livet kan bli noe annet enn 5, hvis man ser det han ser.
Dette gjør ham vanskelig å forstå, det gjør ham også til en fryktelig sjarmerende kar.
Oskar er et vesen med en ansvarsfølelse større enn som så.
Han gjør ikke handlinger som ikke, i hans øyne, går over ens med hans moralske samvittighet,
om ikke plikt til å gjøre det naturligste, mest logiske.
Han mener blandt annet at fordi kyr eter gress er det hans ansvar som moralens vokter å skremme søte jenter.
Dette er et valg han tar etter en tankerekke jeg aldri blir å tegne ned, ei heller skrive, da den er så stor at det ville blitt økonomisk selvmord å forsøke.

Rød og Blå er to mennesker som liker hverandre veldig godt men som pga en rekke merkelige sammentreff aldri får fortalt hverandre sannheten.

Hovedpersonen er PsykoSara, og serien heter PsykoSaras Surrealistiske Senario.
Sara er nesten helt som meg.
Hun sikler når hun sover, elsker kaffe og sigg og lever livet, tenker tankene og føler som meg.
Men noen forskjeller er det i alle fall,
blandt annet er jeg en teoretiker.
Jeg elsker teorier, å se for meg hvor bra det ville vært å praktisere en del av mine egne idêer.
Men så snart jeg tenker: Det skulle jeg dæskadø meg gjort,
følger det etter et: men i så tilfellet er teorien så god i praksis at den aldri vil slå feil,
så føler jeg meg tilfreds med det.
Dette er noe Sara aldri ville tillatt seg selv et sekund.
"En hver god teori, tanke og idê skal praktiseres"
Ikke er hun noe særlig for å ta hensyn til konsekvensene,
det finnes ikke en konsekvens i verden som er farlig
når Sara er ute å redder verden ... eller seg selv.
Hun er et leksikon, det er ikke jeg.
Jeg liker å lese så jeg vet hva som er bra.
Når jeg har lest at noe er bra eller dårlig,
husker jeg at det faktisk er det som er, og glemmer hvorfor.
Sara har dessuten en fordel, hun har meg til å lese leksikonene
før hun gir av sin kunnskap.
Som meg er hun på ingen måte likegyldig, og liker å være seg selv helt å fult.
Ofte mer enn meg.
Dette er en av årsakene til at PsykoSara ble nødt til å eksistere.
Når jeg ikke sier det jeg tenker, gjør hun ikke bare det, hun tar det ut dit på alle mulige måter.
Hun er en veldig tøff og menneskelig jente.
Jeg tror nok hun er ei jente fler enn jeg kommer til å bli glad for å ha i livet sitt.

Når dette kommer ut kommer an på hvor fort jeg får gjort det hele,
jeg har sjitmengder med skisser, så det kan ta litt tid,
men håper jeg har den ferdig til sommeren.

Da er det vel og godt,
mest sannsynlig,
en måned eller to til neste gang det finnes noe her å lese.
Til da,

Namaste.

Eg er i live!

Mobilen min er avslått,
fordi jeg synes det meste er uintresant mas
og vås og bladder.
Av det som tikker og takker og vibrer inn
på mobilen min.
Det betyr ikke at jeg har dævva.
Ikke litt engang.
Hvis du trudde det.
Det er i alle fall første tanken som slår meg,
når jeg sender en melding,eller ringer,
uten å få svar
"Å fan,nå er'n dævv."

Det er heldigvis en skjeldenhet at jeg treffer blink
når jeg tenker det.
Det har faktisk aldri skjedd.
Ja.
Heldigvis.

Jeg har altså vært i live de 16 siste dagene.
Utrolig lite dø.
Kunne nesten vært litt mer dø enn jeg finner meg i å være.
Hva har jeg tatt meg til?
spør jeg meg selv.
Og nå tenker jeg så jeg skjelver.
Jeg har jobbet minimalt.
Dritkjip situasjon egentlig,
folk har slutta å trenger ferie og være sjuke,
på jobb.
Derav får jeg ingenting å gjøre.
På jobb.
Der i mot har jeg hengt en hel del ut med en viss en.
En viss Tom.
Det er ofte fryktelig spennende, og intresant.
Vi prater om sånt som jeg synes er ganske greit å prate om.
F.eks."Nønø", "Wæææ" og "Blidlbladldamdidmmm"
Vi har bl.a. gjort flere genuine forsøk på å gå tur,
uten at det har blitt så mye mer enn setninga
"I morgen!Går vi tur"
En dag fant vi oss faktisk i den (u)heldige situasjon at vi sto der,
midt i en tur,og ble regna ned.
Da så vi heller film,
men det var mer enn bare setninga,og det synes jeg vi skal si oss fornøyd med.

Jeg har besøkt Ida alt for lite,
men jeg har besøkt henne.
Hun klarer seg ganske godt,
jeg er fryktelig stolt av henne,
og gleder meg til å ha henne tilbake.

Jeg har kjøpt meg noen nye cd-er.
Depeche Mode - Songs of faith and devotion (jeg har blitt dønn hekta,hele skiva er gull(kald og jævlig *grøsse*) Rush, In your room og One Caress er til å...grine av?)
Morrissey - Ringleader of the tormentors (Dear God pleas help me,mm)
Muse - Absolution (til å faktisk være ei fryktelig pompøs skive digger jeg Time is running out)
Black Debbath - Den femte statsmakt (rååå!skive!Har du den ikke? Kjøp den!)
Black Debbath - Naar de doede rocker
Dimmu Borgir - In sorte diaboli (driiiitbra\m/ wøø)

Vært noen turer på fylla.
Nå er jeg lei.
Det kjeder meg.
Alt annet enn meg selv kjeder meg.
Jeg blir faktisk litt provosert av hvor kjedelig det* er.
Derfor har jeg altså valgt å slå av mobilen.
Og slutta sitte på pc-en.
It's me-time now.
Mennesker er så uærlige,
usympatiske,uelskelige.
Her inkluderer jeg meg selv innunder.
Ikke at jeg ikke kan elske meg selv,
jeg gjør det bare ikke.
Men det kommer seg.
Hele tiden,hver dag,hver time.

Jeg prater høl i hævve på meg selv.
Derimot finner jeg ikke en ting å si til andre.
Utrolig!
Er det noen der ute som tror meg på det?!*gjeipe stort*
Jeg vet ikke helt om jeg tror meg selv.
Jeg er ofte en ustoppelig snakker.
I alle fall med rette menneskene.
O shitt,kanskje jeg har gått tom for rette mennesker.
"Rette".
Eller er det meg jeg har behov for å prate med.
Mer det.

Nå skal Petter komme hjem, da blir det Antibatongøving.
Jeg gleder meg til å få slippe ut innestengt VRRRREDE.
Ø.

skratch,
te

Snart blir det

Is a fight to live less nobel than a fight to survive?

Jeg runder min nittende årsdag om få timer.
For ikke mange år siden sa de voksne
"Det går bedre etter hvert,når du blir elder"
"Hvor mye eldre da?" spurte jeg,et naturlig spørsmål å stille
ved en sådan påståelse,mener jeg.
"Når du blir en 18 - 19 år vel." var svaret,ganske kontant.
Jaså.
Da måtte det få stå å falle på akkurat det.tenkte jeg.
Så jeg gjorde mitt for å ikke komne om av sinne og frustrasjon,
overfor samfunnet.
Alt var politikk.
Når jeg slet med angst,samfunnet hadde skapt frykten.
Når jeg slet med spisevegring,samfunnet hadde skapt bildene.
Når jeg slet med lyst til å leve,samfunnet,storkapitalen,matrealismen,shopping og kjedelighet.
Så jeg gjorde mitt for å komme over sjokkskadene
ved å se og forstå og vite og oppleve.
Jeg fant min resept:
jeg grep tak i alle de små vakre tingene.
Alle de øyeblikkene ble verdt å leve for.
Som lyden av sølepytter,
regn,trommer,stillhet,bladring.
Og for å gripe tak i det måtte jeg finne det.
Og jeg lette og jeg fant.
Det ble min sterkeste meg.
Jeg kunne ligge våken hele natta å se på himmelen,
for å se stjerneskudd,og noen ganger så jeg ingen men en og annen
og av og til mange ganger så jeg opptil en hel del av dem.
Men jeg hatet fortsatt så mye,
det var så mange ting jeg ikke kunne like,ikke i det hele tatt.
Det ga meg livet tilbake.
En verdi ved å leve.
Å elske og hate.
Jeg kom meg opp og ut av gjørmehøle.
Jeg ga meg selv tillitt til å være ærlig med meg selv,
lærte meg at jeg ikke var et offer for samfunnet,men for meg selv.
Fordi jeg har makten til å gi meg selv lykke og undergang.
Jeg bestemmer selv hva jeg vil la meg påvirke av og ikke.
Når jeg gjør meg til et offer for meg selv,har samfunnet kommet for langt
under huden på meg.
Det skal ikke inn i meg,det skal være rundt meg,
Jeg skal kjempe imot samfunnet,ikke mot meg selv.
Jeg nekter å være et offer.

Og nå finner jeg meg i en heller kjedelig situasjon,
jeg kjeder meg.
(latterpause)
For jeg er den eneste som begrenser meg og gir meg liv(og jeg blir dels lat
av å leve i en lite inspirerende verden(legge skylda på verden igjenn?)).
Dessuten tror jeg kanskje jeg har blitt kravstor.
Jeg tror ikke verden kan gi meg så mye som den en gang ga.
Jeg tror ikke verden har det jeg trenger for å skape
det jeg trenger for å leve.
Den er blitt så forutsigbar,så jævlig lite imponerende.
Så liten.
Jeg føler at jeg må gi så jævlig mye for å skape lite.
At storheten må komme av seg selv.
Og det gjør meg umotivert til å leve.
Så fyller jeg dagene med kjedsomhet.
Kanskje har jeg det for lett?
Den gangen jeg la skylden på samfunnet,lot det slippe inn i kroppen min,
inn i meg,kunne jeg være forbanna,og forbannelse er deilighet.
Forbanna fordi det var en trist sak at jeg måtte lide.
Nå lider jeg ikke lenger,fordi verden rundt meg er ikke i meg.
Æsj,jeg er blitt for bevisst min egen frihet.
Og det skal være en god ting!
Det er en god ting!
Jeg må utnytte det!
Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke har noe å kjempe mot?
Kjempe for?
Stikke på bowling?
BLOWLING! er bra kjedelig det!Døtte.

Når ble jeg så umotivert?
*fundere på over en sigg*

Når politikerne først de siste dagene har begynt å åpne seg for
IDÊEN om at KANSKJE kan NOE av den globale oppvarmingen være menneskeskyldt,
med arrgumenter jeg har vist siden jeg var 5,som om forurensingfakta
er veldig nytt for hele gjenget oppå slottet.

Når modellmødre får gå ut i avisa og proklamere at modelljentene
er for feite, sommeren 2007, dog feministene har vist nesa si
siden lengre enn jeg kan minnes.

Når mennesker jeg møter på min vei fortsatt henger fast ved:
Å herreguuud,får du i deg nok b-vitaminer og jern som vegetarianer da?!

FrP står fortsatt med nesa i ræva å roper "hjælp en utlending!"
mens de sender flyktninger ut av landet flittigere enn få
og forteller at legen fra afghanistan trenger jobbtrening for å jobbe
som deltids vaskehjelp,
mens Høyre tasser stille,men akkurat høyt nok i de fleste små byer
og messer om at "Sentralisering er tingen"
og "Konkurranse inn i skolen,la dem som er flinke være flinke!"

Fortsatt får religion være politikk,

og er du mot den Europeiske Union anses du fortsatt for å være
nasjonalistfanatiker.

Vi er fortsatt med i FN OG! Nato.

Hvor forsvant foresten debatten om oljeutvinning i Lofoten og Barents-
havet?
Ble for mye motstand? Lagt det på is for en stund,
heller enn å si "Jadda,den er grei,folk flest har sagt sitt,
vi makulerer hele jævla idêen."

Trenger du stønad fra sosen blir du kalt skattesnyltere
mens ingen så mye som løfter en cm på skulderen
når fakta om at pelsindustrien overlever 75% på statlige midler
blir lagt på bordet,pelsindustrien!Hvem faen trenger pels?
(vel jeg kunne i det minstre gjort nytten
av et stort pledd når jeg bodde i trondheim i vinter
og ikke søkte etter sårt nødvendige sospenger til å betale strømregninga)

Snuten herjer som aldri før,tar hasjrøykere og ikkearisknok-ere.

Og kjærlighet,empati,medmenneske/dyrlighet,hva er nå egentlig det?
Så umotiverende,men steike så provoserende.

Nå befinner jeg meg i 20-årene,
jeg nekter å ende opp som dem som brant,men forsvant i røyk
etter fylte 18.
Og jeg har jo strengt talt noe steike viktig å ta meg til her.
Jeg har glemt hvor gøy det er å redde verden.
Så er det kanskje akkurat dette jeg må starte opp igjenn.
Ja,Ingri og alle dere andre,vi må bli politisk igjenn!
Jeg må bli politisk igjenn.
Det er tross alt det jeg elsker.
Mens de andre spilte fotball satt jeg på møter med lokallag som 13-åring.
Og det akter jeg faen meg å gjøre igjenn.
Da har jeg i alle fall en start.

Så er jeg ikke blitt så gammel som jeg var bekymret for,
når jeg startet skrive dette.
Det er ikke så mye som imponerer meg lenger,
men jeg har engasjementet intakt.

Verden jeg glemte deg,
men nå har jeg våknet igjenn.

Hurra for meg!