Is a fight to live less nobel than a fight to survive?

Jeg runder min nittende årsdag om få timer.
For ikke mange år siden sa de voksne
"Det går bedre etter hvert,når du blir elder"
"Hvor mye eldre da?" spurte jeg,et naturlig spørsmål å stille
ved en sådan påståelse,mener jeg.
"Når du blir en 18 - 19 år vel." var svaret,ganske kontant.
Jaså.
Da måtte det få stå å falle på akkurat det.tenkte jeg.
Så jeg gjorde mitt for å ikke komne om av sinne og frustrasjon,
overfor samfunnet.
Alt var politikk.
Når jeg slet med angst,samfunnet hadde skapt frykten.
Når jeg slet med spisevegring,samfunnet hadde skapt bildene.
Når jeg slet med lyst til å leve,samfunnet,storkapitalen,matrealismen,shopping og kjedelighet.
Så jeg gjorde mitt for å komme over sjokkskadene
ved å se og forstå og vite og oppleve.
Jeg fant min resept:
jeg grep tak i alle de små vakre tingene.
Alle de øyeblikkene ble verdt å leve for.
Som lyden av sølepytter,
regn,trommer,stillhet,bladring.
Og for å gripe tak i det måtte jeg finne det.
Og jeg lette og jeg fant.
Det ble min sterkeste meg.
Jeg kunne ligge våken hele natta å se på himmelen,
for å se stjerneskudd,og noen ganger så jeg ingen men en og annen
og av og til mange ganger så jeg opptil en hel del av dem.
Men jeg hatet fortsatt så mye,
det var så mange ting jeg ikke kunne like,ikke i det hele tatt.
Det ga meg livet tilbake.
En verdi ved å leve.
Å elske og hate.
Jeg kom meg opp og ut av gjørmehøle.
Jeg ga meg selv tillitt til å være ærlig med meg selv,
lærte meg at jeg ikke var et offer for samfunnet,men for meg selv.
Fordi jeg har makten til å gi meg selv lykke og undergang.
Jeg bestemmer selv hva jeg vil la meg påvirke av og ikke.
Når jeg gjør meg til et offer for meg selv,har samfunnet kommet for langt
under huden på meg.
Det skal ikke inn i meg,det skal være rundt meg,
Jeg skal kjempe imot samfunnet,ikke mot meg selv.
Jeg nekter å være et offer.

Og nå finner jeg meg i en heller kjedelig situasjon,
jeg kjeder meg.
(latterpause)
For jeg er den eneste som begrenser meg og gir meg liv(og jeg blir dels lat
av å leve i en lite inspirerende verden(legge skylda på verden igjenn?)).
Dessuten tror jeg kanskje jeg har blitt kravstor.
Jeg tror ikke verden kan gi meg så mye som den en gang ga.
Jeg tror ikke verden har det jeg trenger for å skape
det jeg trenger for å leve.
Den er blitt så forutsigbar,så jævlig lite imponerende.
Så liten.
Jeg føler at jeg må gi så jævlig mye for å skape lite.
At storheten må komme av seg selv.
Og det gjør meg umotivert til å leve.
Så fyller jeg dagene med kjedsomhet.
Kanskje har jeg det for lett?
Den gangen jeg la skylden på samfunnet,lot det slippe inn i kroppen min,
inn i meg,kunne jeg være forbanna,og forbannelse er deilighet.
Forbanna fordi det var en trist sak at jeg måtte lide.
Nå lider jeg ikke lenger,fordi verden rundt meg er ikke i meg.
Æsj,jeg er blitt for bevisst min egen frihet.
Og det skal være en god ting!
Det er en god ting!
Jeg må utnytte det!
Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke har noe å kjempe mot?
Kjempe for?
Stikke på bowling?
BLOWLING! er bra kjedelig det!Døtte.

Når ble jeg så umotivert?
*fundere på over en sigg*

Når politikerne først de siste dagene har begynt å åpne seg for
IDÊEN om at KANSKJE kan NOE av den globale oppvarmingen være menneskeskyldt,
med arrgumenter jeg har vist siden jeg var 5,som om forurensingfakta
er veldig nytt for hele gjenget oppå slottet.

Når modellmødre får gå ut i avisa og proklamere at modelljentene
er for feite, sommeren 2007, dog feministene har vist nesa si
siden lengre enn jeg kan minnes.

Når mennesker jeg møter på min vei fortsatt henger fast ved:
Å herreguuud,får du i deg nok b-vitaminer og jern som vegetarianer da?!

FrP står fortsatt med nesa i ræva å roper "hjælp en utlending!"
mens de sender flyktninger ut av landet flittigere enn få
og forteller at legen fra afghanistan trenger jobbtrening for å jobbe
som deltids vaskehjelp,
mens Høyre tasser stille,men akkurat høyt nok i de fleste små byer
og messer om at "Sentralisering er tingen"
og "Konkurranse inn i skolen,la dem som er flinke være flinke!"

Fortsatt får religion være politikk,

og er du mot den Europeiske Union anses du fortsatt for å være
nasjonalistfanatiker.

Vi er fortsatt med i FN OG! Nato.

Hvor forsvant foresten debatten om oljeutvinning i Lofoten og Barents-
havet?
Ble for mye motstand? Lagt det på is for en stund,
heller enn å si "Jadda,den er grei,folk flest har sagt sitt,
vi makulerer hele jævla idêen."

Trenger du stønad fra sosen blir du kalt skattesnyltere
mens ingen så mye som løfter en cm på skulderen
når fakta om at pelsindustrien overlever 75% på statlige midler
blir lagt på bordet,pelsindustrien!Hvem faen trenger pels?
(vel jeg kunne i det minstre gjort nytten
av et stort pledd når jeg bodde i trondheim i vinter
og ikke søkte etter sårt nødvendige sospenger til å betale strømregninga)

Snuten herjer som aldri før,tar hasjrøykere og ikkearisknok-ere.

Og kjærlighet,empati,medmenneske/dyrlighet,hva er nå egentlig det?
Så umotiverende,men steike så provoserende.

Nå befinner jeg meg i 20-årene,
jeg nekter å ende opp som dem som brant,men forsvant i røyk
etter fylte 18.
Og jeg har jo strengt talt noe steike viktig å ta meg til her.
Jeg har glemt hvor gøy det er å redde verden.
Så er det kanskje akkurat dette jeg må starte opp igjenn.
Ja,Ingri og alle dere andre,vi må bli politisk igjenn!
Jeg må bli politisk igjenn.
Det er tross alt det jeg elsker.
Mens de andre spilte fotball satt jeg på møter med lokallag som 13-åring.
Og det akter jeg faen meg å gjøre igjenn.
Da har jeg i alle fall en start.

Så er jeg ikke blitt så gammel som jeg var bekymret for,
når jeg startet skrive dette.
Det er ikke så mye som imponerer meg lenger,
men jeg har engasjementet intakt.

Verden jeg glemte deg,
men nå har jeg våknet igjenn.

Hurra for meg!